I mitt yrke som terapeut møter jeg ofte mennesker som er i sorg. I dyp sorg over tapet av noen de var glad i, tapet av en framtid som ikke blir som den var tenkt. Sorgen over å ha mistet et fellesskap, et bånd som er brutt. En dyp sorg som kjennes ensom, til tross for at mange viser omtanke og medfølelse.
På søndag er det allehelgensdag. Denne dagen har for mange etterlatte blitt en dag for å minnes. Til å gi sorgen plass, selv mange år etter.
”Du må gå videre, du må legge det bak deg”. Det er en kjent setning for mange sørgende. Det kan ha gått et halvt år, et år, to år. I uttrykket ligger det en forventning om at sorgen skal ha lagt seg, at kroppen skal glemme følelsen av den andre, at tankene skal peke framover.
Å gå videre, å legge et helt liv bak seg, er på mange måte en umulighet. Å legge noe bak seg, er som om det ikke finnes et avtrykk av den andre i deg. På godt og på vondt. Som om livet til den du har mistet, bare er en hendelse du kan legge igjen et sted.
Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?
Etter hvert går du tilsynelatende videre. Lever et liv som likner på andres, er aktiv og glad, etablerer kanskje nye relasjoner, og alle puster lettet ut. Du har gått videre, sier de, fra et liv som ikke lenger er, til noe nytt.
Nora McInerny problematiserer uttrykket ”å gå videre”. Selv om livet så smått vender tilbake, er ikke det det samme som å gå videre uten den du har mistet. Hun vil heller kalle det å gå framovermedden du har mistet. Den tiden dere har delt, det livet dere har levd og den sorgen du bærer, gjør at du møter livet på akkurat den måten du møter det på. Det er et avtrykk av den andre i deg, som preger måten du beveger deg framover i livet. Det preger din måte å være i verden på. Avtrykket eller gjenklangen av den andre har du med deg. Erfaringene dine av tap, minnene av den andre, gjør deg til den du er. De er like permanente som de erfaringene du har av glede og godhet. Og det er nettopp dette vi rundt må forstå. Du går framover med, og ikke videre uten.
Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?
Vi sier ikke til hverandre at vi skal komme over gleden over noe stort vi erfarer og så gå videre. Vi aksepterer at gleden finnes der igjen og igjen. På samme måte kan vi heller ikke si til hverandre at vi skal komme over sorgen og gå videre. I stedet kan vi akseptere at den finnes der igjen og igjen, at erfaringene er med oss. At avtrykket er med oss. At vi går framover med, og ikke videre uten.
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF