De usynlige hendene

2020 – koronaens år. Vi er alle berørt, noen mer enn andre. For en del handler 2020 primært om begrensninger i hvordan man kan omgås. For mange handler 2020 også om en enorm usikkerhet for framtida, for om man får jobben tilbake, om regningene blir betalt. For andre igjen er 2020 det året hvor frykten øker og tilliten forvitrer. Tilliten til at vi som samfunn er sterkt nok til å ta vare på hverandre. Tilliten til at vi har det som skal til; empati og nestekjærlighet.

De usynlige hendene

Koronaens år har satt tempoet ned og i noen tilfeller full stans. Likevel er det noe som ikke synes å ta pause. Selve betingelsene ved vår eksistens; vi ånder inn og vi ånder ut. Nytt liv blir født og levd liv dør ut. To grunnvilkår som vi lever under, skjer akkurat som før og samtidig er det helt annerledes. Det skjer på avstand. På avstand til de nærmeste.

På søndag er det allehelgensdag og vi minnes de som har åndet ut for siste gang. De av dere som har mistet noen under koronatiden har kanskje mer enn noen kjent på begrensningene.

Begrensningene på dødsleie.

Begrensningene i avskjeden.

Begrensningene i trøstende samvær og styrkende fellesskap.

Begrensningene av antall støttende hender.

Og kanskje særlig der hvor døden har inntruffet brått og uventet, er begrensningene brutale. Nærheten til andre er uvurderlig og derfor så ekstra smertefullt når den er umulig.

Alle disse begrensningene av andres nærvær, er en tilleggsbelastning midt i sorgen som jeg tror det er vanskelig å forstå fullt ut. En tilleggsbelastning som setter spor.

Å sørge handler blant annet om å jobbe seg fram til en erkjennelse av at den du er glad i ikke er her mer. I prosessen fram til den erkjennelsen, er det godt, og kanskje til og med avgjørende å få støtte fra de man har rundt seg. Det er en del av det å sørge. Det handler om å dele gode minner, såre minner, le og gråte. Det skjer i nærværet av, og i nærkontakten med andre. Hvordan være nær på avstand? Hvordan finne en trøstende hånd når avstanden er så stor?

Selv om min hånd ikke kan berøre din hånd, så kan mitt blikk berøre ditt blikk. Mitt hjerte kan berøre ditt hjerte. Som usynlige hender uten begrensninger.

Fortsett å lese «De usynlige hendene»

Gå videre uten eller framover med?

I mitt yrke som terapeut møter jeg ofte mennesker som er i sorg. I dyp sorg over tapet av noen de var glad i, tapet av en framtid som ikke blir som den var tenkt. Sorgen over å ha mistet et fellesskap, et bånd som er brutt. En dyp sorg som kjennes ensom, til tross for at mange viser omtanke og medfølelse. 

På søndag er det allehelgensdag. Denne dagen har for mange etterlatte blitt en dag for å minnes. Til å gi sorgen plass, selv mange år etter.

”Du må gå videre, du må legge det bak deg”. Det er en kjent setning for mange sørgende. Det kan ha gått et halvt år, et år, to år. I uttrykket ligger det en forventning om at sorgen skal ha lagt seg, at kroppen skal glemme følelsen av den andre, at tankene skal peke framover.

Å gå videre, å legge et helt liv bak seg, er på mange måte en umulighet. Å legge noe bak seg, er som om det ikke finnes et avtrykk av den andre i deg. På godt og på vondt. Som om livet til den du har mistet, bare er en hendelse du kan legge igjen et sted.

Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?

Etter hvert går du tilsynelatende videre. Lever et liv som likner på andres, er aktiv og glad, etablerer kanskje nye relasjoner, og alle puster lettet ut. Du har gått videre, sier de, fra et liv som ikke lenger er, til noe nytt. 

Nora McInerny problematiserer uttrykket ”å gå videre”. Selv om livet så smått vender tilbake, er ikke det det samme som å gå videre uten den du har mistet. Hun vil heller kalle det å gå framovermedden du har mistet. Den tiden dere har delt, det livet dere har levd og den sorgen du bærer, gjør at du møter livet på akkurat den måten du møter det på. Det er et avtrykk av den andre i deg, som preger måten du beveger deg framover i livet. Det preger din måte å være i verden på. Avtrykket eller gjenklangen av den andre har du med deg. Erfaringene dine av tap, minnene av den andre, gjør deg til den du er. De er like permanente som de erfaringene du har av glede og godhet. Og det er nettopp dette vi rundt må forstå. Du går framover med, og ikke videre uten.

Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?

Vi sier ikke til hverandre at vi skal komme over gleden over noe stort vi erfarer og så gå videre. Vi aksepterer at gleden finnes der igjen og igjen. På samme måte kan vi heller ikke si til hverandre at vi skal komme over sorgen og gå videre. I stedet kan vi akseptere at den finnes der igjen og igjen, at erfaringene er med oss. At avtrykket er med oss. At vi går framover med, og ikke videre uten.


Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Trippelfiltertesten

På skrivebordet mitt står en liten byste av den greske filosofen Sokrates. Den står der for å minne meg på tre gode spørsmål å stille seg når man deler informasjon om andre:

» En dag traff en bekjent filosofen Sokrates og sa: «Vet du hva jeg nettopp hørte om din venn?» «Vent litt,» svarte Sokrates. «Før du forteller meg noe, ønsker jeg at du lar det passere gjennom en liten test. Den kalles trippelfilter-test.» «Trippelfilter?» «Det stemmer,» fortsatte Sokrates. «Før du forteller meg noe om min venn, kan det være en god idé å ta et øyeblikk og filtrere det du skal si. Det er derfor jeg kaller det trippelfilter-test. Det første filteret er sannhet. Har du forsikret deg om at det du skal fortelle meg er sant? » «Nei,» sa mannen, «faktisk har jeg bare hørt om det.» «Greit,» sa Sokrates. «Så du vet egentlig ikke om det er sant eller ikke. La oss nå prøve det andre filteret, filteret om godhet. Er det du er i ferd med å fortelle meg om min venn godt? «Nei, tvert imot …» Sokrates fortsatte «Så du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant. Du kan fremdeles bestå prøven, fordi det er ett filter igjen: filteret om nytten. Er det du vil fortelle meg om min venn til noen nytte for meg? » «Nei egentlig ikke …?»
«Vel,» konkluderte Sokrates, «hvis det du vil fortelle meg hverken er sant eller godt eller enda til nyttig, hvorfor fortelle meg det i det hele tatt?» «

Vi gjør et valg hver gang vi deler noe om andre. Vi velger å skape trygghet eller å skape utrygghet. Alt etter hvorvidt det vi deler passerer trippelfiltertesten!

Hva ønsker livet av deg?

Da jeg var 13 år, leste jeg Kabalmysteriet av Jostein Gaarder. I starten av boka hører vi om moren til Hans Thomas som har reist ut i verden for å finne seg selv. Det har gått fire år og hun har ikke kommet tilbake. ”( …) jeg hadde bare aldri forstått hvorfor hun måtte reise vekk for å finne seg selv. Hvorfor kunne hun ikke ordne opp i de greiene hjemme i Arendal (….). Mitt råd til alle som skal finne seg selv, er at de bør fortsette å være akkurat der de er.  Ellers er det for stor fare for at de roter seg bort for godt.”

Refleksjonen til Hans Thomas brant seg fast i en filosofisk 13-åring, og har blitt hengende ved siden. Hva er det som gjør at vi søker bort fra det som er, for å jakte etter oss selv? Hva er egentlig å finne seg selv? Jeg er ikke sikker på hva det er, men jeg tror det handler om meningsdannelse, ”selvintegrering” og engasjement.

Meningsdannelse

50 år før jeg leste Kabalmysteriet satt psykiateren Viktor Frankl i konsentrasjonsleir. Han ser, hører, lukter og kjenner de verst tenkelige hendelsene mennesket kan oppleve. Det finnes ingen steder å dra, ingenting å hekte håpet på. Og likevel klarer Viktor Frankl å finne mening. Han har mistet det meste, men er i live. Han har fremdeles livet og han ser det derfor som sin plikt å finne mening utfra der han er. Vi kan frata mennesket alt, sier han, unntatt friheten til å velge hvordan man vil forholde seg til en hvilken som helst situasjon. I konsentrasjonsleiren velger han å finne mening i at han er i live og forholder seg til sin faktiske situasjon.

Hva ønsker du deg av livet?, spør vi gjerne. Frankl snur på det og spør  hva ønsker livet av deg? Med sitt mangfold, med sin lidelse og sårbarhet, glede og kraft?

Selvintegrering

Å finne seg selv og å realisere seg selv, omtales ofte synonymt. Men er det egentlig det samme?

Uttrykket ”Å finne seg selv” handler for meg om å ha en varhet på hvem du blir i de situasjonene du befinner deg i og å omfavne det du oppdager. I noen situasjoner kan jeg like den jeg blir. I andre situasjoner kjennes det ikke bra å være meg.  ”Å finne seg selv” blir å oppdage hva som skjer og forholde seg til det.  Det skjer ikke noen endringer annet enn at jeg velger å være var på det som skjer. Integrere de sidene jeg ikke liker – som jo også er en del av meg. Jeg kaller det for selvintegrering eller å bli det det du er ment til å være. Selvintergering er å akseptere hele repertoaret mitt, omfavne det og eie det. På den måten utvides jeg. Jeg blir mer av meg, mer menneskelig, og kan stå stødigere i det som skjer i meg og rundt meg.

Tar vi turen til Kabalmysteriet igjen, tenker jeg Hans Thomas har helt rett! Det hjelper ikke å reise vekk, for det er jo her, mellom deg og meg, meg og jobben, meg og venner m.m at det skjer. Det er her jeg blir til, i relasjon til noe eller noen, i mitt engasjement i en sak eller i et annet menneske.  Der utvides jeg og der skapes mening.

The more one forgets himself – by giving himself to a cause to serve or another person to love – the more human he is and the more he actualizes himself. Self-actualization is possible only as a side-effect of self-transcendence.

Viktor Frankl

Engasjement med bivirkning

Og da er vi tilbake til Frankl. som også omtaler det som utspiller seg når man er engasjert i noe eller noen. Da blir vi mer menneskelige! Det er først når vi kan glemme oss selv, når vi er engasjert i noe eller noen, at vi utvides, og at selvrealisering skjer. Selvrealiseringen er en bivirkning av det meningsskapende, og det meningsskapende skjer i relasjon til noe eller noen.

Det handler om å sette seg selv ut i verden eller sette seg selv i forhold til verden. Vi er gjensidig forbundet til menneskene rundt oss. Vi er ikke små lukkede selvstendige systemer. Vi hører sammen med omgivelsene våre, og det er her vår unike mening med tilværelsen skapes. Den blir til i møte med den andre, ut i fra hva vi velger av verdier og holdninger.

Hvis vi utelukkende tenker på å finne oss selv eller realisere oss selv som et soloprosjekt, risikerer vi nettopp det Hans Thomas hevder: Vi kan gå oss helt bort og ikke finne veien tilbake. Vi kan bli egosentriske, uempatiske og i ytterste konsekvens isolerte lukkede systemer. Det motsatte av det som gir mening til livet! Vi er skapt til sameksistens og vi skapes i sameksistens hver eneste dag.

Så kanskje er det å finne seg selv å la seg skape sammen med andre, og engasjeres i den andre. Utforsker den pågående prosessen det er å eksistere sammen, i stedet for å trekke seg bort, vekk eller innover.

Et liv uten smerte, forvirring og uenigheter, er en utopi. Det handler om å finne en måte å stå i det livet bringer av godt og vondt, i sameksistens. Det er der vi har mulighet til å skape mening. For oss selv og for den andre. Det handler om å la det du gjør ha betydning utover dine egne ambisjoner.

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Alt det som skinner

 

Alt det som skinner

Kjære alle sammen!

Det er på tide å stenge kontoret for julen og gjøre meg opp en status for året som har gått.
Det er mye som skinner fra dette året.

Alle menneskene jeg har fått møte som terapeut.
Alt hardt arbeid hver enkelt har lagt ned for å utvide repertoaret sitt.
All sårbarhet, ærlighet, erkjennelse og aksept.
Alle som har kommet med et håp om at ting kan bli bedre og som prøver så godt de kan. Ut fra det som er livets rammer.
Alt som har blitt tydeligere og alt som har stilnet.
All tillit som er vist meg.

Det skinner av det vi har fått og det vi har gitt. Av det vi er og det vi har hatt – er ledd i en lenke, synger Anne Grete Preus i «Alt det som skinner».
Disse setningene rommer både det som ble og det som ikke ble. Det som er godt og det som gjør vondt. Det vi trodde skulle vare og det som er igjen. Alle erfaringene våre er ledd i en lenke. Erfaringer som til sammen utgjør livet.

Jeg er ydmyk og takknemlig over alle menneskemøtene jeg får erfare. Takknemlig for å ha så meningsfulle dager.
Og veldig glad for at det har åpnet seg en mulighet for å ha enda flere sånne dager!
Fra januar utvider jeg, og jeg ser fram til kjente og flere nye menneskemøter!

Stor takk til alle som har våget å dele av seg selv i møte med meg. Til dere som trofast følger både på instagram, facebook og bloggen.
Det skinner av det vi har fått og det vi fikk gi. Ta det med deg inn i 2019 – som viktige ledd i livslenken din!

Gode ønsker for julen og alt godt i 2019 sendes fra meg til hver og en av dere!


Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

«Skal vi gå rundt å føle de andre hele tida, da?

Empatiens kjerne

”Vær raus” er tema for Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Raushet både i møte med andre, og i møte med våre egne liv. For meg er raushet nært beslektet med empati. Det handler om måten vi forholder oss til andre mennesker på og hvordan vi tolker deres handlinger og erfaringer. Vi mennesker har et grunnleggende behov for at det vi erfarer i vår livsverden anerkjennes. Både av oss selv og av andre. Da trenger vi at noen kan være der med oss. At noen ser. Vi trenger at noen kan gå ved siden av, respektfullt og våkent.

Fortsett å lese ««Skal vi gå rundt å føle de andre hele tida, da?»

Sommerminner, vet dere – de lager en sjæl!

Ferie og sommer. Det er det mange av oss ofte går og venter på gjennom hele vinteren. Åh, så fantastisk godt det er når sommeren endelig kommer! Og så ferien. Full av ønsker og drømmer, planer og fulle dager. En kjempe suksess eller en gedigen nedtur.

Eller kanskje blir det en helt stille sommerferie, uten planer og uten full kalender. Fordi du valgte det sånn. Eller fordi det bare ble sånn. Kanskje blir det en gedigen opptur eller en kjempe fiasko.

Hva er det som gjør en sommerferie til et godt minne? Hvilke kriterier er det du velger når du måler om det har vært en god ferie? Får de andre rundt deg ansvaret for at du skal ha en bra ferie? Eller tar du ansvaret for alle de andre så de får en god ferie?

Fortsett å lese «Sommerminner, vet dere – de lager en sjæl!»

Sorgen har ingen tidsgrense

På søndag er det allehelgensdag. En dag hvor vi på ulikt vis kan minnes de vi har mistet. Noen søker til kirkene, andre deltar på Hjertefred, andre igjen velger å samle familie og venner for å være sammen i sorg, dele savnet og minnene.

 

Når noen dør og trer ut av fellesskapet, etterlater de et tomrom. Det tomrommet kan være smertefullt, ubegripelig og uutholdelig for den som opplever det.  Ofte kan det være vanskeligå sette ord på tomrommet etter som tida går og folk slutter å spørre.
Når den første tunge uka er over og begravelsen har vært, da begynner det strevsomme. Det strevsomme med å finne igjen mot til å leve videre, gjenvinne balansen, og på nytt å skape seg en vei å gå. Fortsett å lese «Sorgen har ingen tidsgrense»

Noe å glede seg over?

 

10. oktober markerte vi Verdensdagen for psykisk helse.
I år var temaet «Noe å glede seg over».
Hva gleder du deg over?
Kanskje er det vanskelig å glede seg over noe?
Og hva er egentlig forskjellen på å glede seg til noe eller glede seg over noe?

Å glede seg til noe, kan for mange være utfordrende. Kanskje er det knyttet mye angst og uro til ting som egentlig er ment å være hyggelig. Forventninger som ikke innfris. Kanskje er livet så mørkt at det ikke finnes noe å glede seg til.

Å glede seg over noe, er for meg noe ganske annet. Det er ikke knyttet til forventninger, men til en umiddelbar opplevelse av glede, begeistring eller lyst. Å glede seg over noe kan være en spontan reaksjon på noe du opplever eller sanser.
Denne formen for glede kan komme i små finslipte øyeblikk i et ellers så mørkt kaos. Det kan være å kjenne varmen fra sola en høstdag. Det kan være å møte smilet til en som går forbi. Eller som jeg opplevde her en dag; å finne to orange blader, nedtråkket og formet som et hjerte i den gråsvarte asfalten på et fortau på Stord. Akkurat det sanseinntrykket stoppet jeg opp ved, gikk tilbake, så en gang til og tok et bilde. Hvorfor? Fordi det rørte noe i meg. En slags glede. En slags påminnelse om at i det gråsvarte kan det også finnes glimt av noe håpefullt.
Fortsett å lese «Noe å glede seg over?»

Den smertefulle innrømmelsen

Hva er virkelighet? Hva er sannheten om oss? Om meg? Om deg? Hvem har skyld i konfliktene? Jeg, du eller vi? Og hva skjer hvis vi slutter å lete etter ”skyldig” og ”offer” i en konflikt?

Det er tidlig morgen, mannen min og jeg spiser frokost. Jeg har dårlig tid og har ikke laget ferdig nisten min. Jeg går bort til kjøkkenskapet, bøyer meg ned og titter inn for å finne en passende boks. Tar hånden inn på øverste hylle lengst til venstre, der hvor boksene alltid står. Boksene er ikke der. Det vil si, det står en altfor stor boks der med feil lokk. Frustrasjonen stiger, klokka går og jeg har satt meg på knærne med hodet mellom to hyller og armen langt inn i det andre hjørnet på skapet. Samtidig freser jeg et eller annet til mannen min om at boksene ikke er der de skal være og at jeg er lei av det. Med hodet langt inni skapet, gir jeg han skylden for at boksene ikke er på plassen sin, hvilket jeg vet de var for en tid tilbake da jeg ryddet hele skapet og ga alt sin faste plass.

Der og da er det helt opplagt for meg at jeg ikke har noe som helst skyld i at jeg nå ligger halvveis inn i skapet på jakt etter bokser, får strekk i nakken og kommer for sent på jobb.

Det er også helt opplagt for meg at jeg er offer for at han ikke følger de systemene vi (eller var det jeg?) opprettet. Fortsett å lese «Den smertefulle innrømmelsen»