Publisert

De usynlige hendene

2020 – koronaens år. Vi er alle berørt, noen mer enn andre. For en del handler 2020 primært om begrensninger i hvordan man kan omgås. For mange handler 2020 også om en enorm usikkerhet for framtida, for om man får jobben tilbake, om regningene blir betalt. For andre igjen er 2020 det året hvor frykten øker og tilliten forvitrer. Tilliten til at vi som samfunn er sterkt nok til å ta vare på hverandre. Tilliten til at vi har det som skal til; empati og nestekjærlighet.

De usynlige hendene

Koronaens år har satt tempoet ned og i noen tilfeller full stans. Likevel er det noe som ikke synes å ta pause. Selve betingelsene ved vår eksistens; vi ånder inn og vi ånder ut. Nytt liv blir født og levd liv dør ut. To grunnvilkår som vi lever under, skjer akkurat som før og samtidig er det helt annerledes. Det skjer på avstand. På avstand til de nærmeste.

På søndag er det allehelgensdag og vi minnes de som har åndet ut for siste gang. De av dere som har mistet noen under koronatiden har kanskje mer enn noen kjent på begrensningene.

Begrensningene på dødsleie.

Begrensningene i avskjeden.

Begrensningene i trøstende samvær og styrkende fellesskap.

Begrensningene av antall støttende hender.

Og kanskje særlig der hvor døden har inntruffet brått og uventet, er begrensningene brutale. Nærheten til andre er uvurderlig og derfor så ekstra smertefullt når den er umulig.

Alle disse begrensningene av andres nærvær, er en tilleggsbelastning midt i sorgen som jeg tror det er vanskelig å forstå fullt ut. En tilleggsbelastning som setter spor.

Å sørge handler blant annet om å jobbe seg fram til en erkjennelse av at den du er glad i ikke er her mer. I prosessen fram til den erkjennelsen, er det godt, og kanskje til og med avgjørende å få støtte fra de man har rundt seg. Det er en del av det å sørge. Det handler om å dele gode minner, såre minner, le og gråte. Det skjer i nærværet av, og i nærkontakten med andre. Hvordan være nær på avstand? Hvordan finne en trøstende hånd når avstanden er så stor?

Selv om min hånd ikke kan berøre din hånd, så kan mitt blikk berøre ditt blikk. Mitt hjerte kan berøre ditt hjerte. Som usynlige hender uten begrensninger.

Fortsett å lese «De usynlige hendene»
Publisert

Gå videre uten eller framover med?

I mitt yrke som terapeut møter jeg ofte mennesker som er i sorg. I dyp sorg over tapet av noen de var glad i, tapet av en framtid som ikke blir som den var tenkt. Sorgen over å ha mistet et fellesskap, et bånd som er brutt. En dyp sorg som kjennes ensom, til tross for at mange viser omtanke og medfølelse. 

På søndag er det allehelgensdag. Denne dagen har for mange etterlatte blitt en dag for å minnes. Til å gi sorgen plass, selv mange år etter.

”Du må gå videre, du må legge det bak deg”. Det er en kjent setning for mange sørgende. Det kan ha gått et halvt år, et år, to år. I uttrykket ligger det en forventning om at sorgen skal ha lagt seg, at kroppen skal glemme følelsen av den andre, at tankene skal peke framover.

Å gå videre, å legge et helt liv bak seg, er på mange måte en umulighet. Å legge noe bak seg, er som om det ikke finnes et avtrykk av den andre i deg. På godt og på vondt. Som om livet til den du har mistet, bare er en hendelse du kan legge igjen et sted.

Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?

Etter hvert går du tilsynelatende videre. Lever et liv som likner på andres, er aktiv og glad, etablerer kanskje nye relasjoner, og alle puster lettet ut. Du har gått videre, sier de, fra et liv som ikke lenger er, til noe nytt. 

Nora McInerny problematiserer uttrykket ”å gå videre”. Selv om livet så smått vender tilbake, er ikke det det samme som å gå videre uten den du har mistet. Hun vil heller kalle det å gå framovermedden du har mistet. Den tiden dere har delt, det livet dere har levd og den sorgen du bærer, gjør at du møter livet på akkurat den måten du møter det på. Det er et avtrykk av den andre i deg, som preger måten du beveger deg framover i livet. Det preger din måte å være i verden på. Avtrykket eller gjenklangen av den andre har du med deg. Erfaringene dine av tap, minnene av den andre, gjør deg til den du er. De er like permanente som de erfaringene du har av glede og godhet. Og det er nettopp dette vi rundt må forstå. Du går framover med, og ikke videre uten.

Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?

Vi sier ikke til hverandre at vi skal komme over gleden over noe stort vi erfarer og så gå videre. Vi aksepterer at gleden finnes der igjen og igjen. På samme måte kan vi heller ikke si til hverandre at vi skal komme over sorgen og gå videre. I stedet kan vi akseptere at den finnes der igjen og igjen, at erfaringene er med oss. At avtrykket er med oss. At vi går framover med, og ikke videre uten.

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Publisert

Sorgen har ingen tidsgrense

På søndag er det allehelgensdag. En dag hvor vi på ulikt vis kan minnes de vi har mistet. Noen søker til kirkene, andre deltar på Hjertefred, andre igjen velger å samle familie og venner for å være sammen i sorg, dele savnet og minnene.

 

Når noen dør og trer ut av fellesskapet, etterlater de et tomrom. Det tomrommet kan være smertefullt, ubegripelig og uutholdelig for den som opplever det.  Ofte kan det være vanskeligå sette ord på tomrommet etter som tida går og folk slutter å spørre.
Når den første tunge uka er over og begravelsen har vært, da begynner det strevsomme. Det strevsomme med å finne igjen mot til å leve videre, gjenvinne balansen, og på nytt å skape seg en vei å gå. Fortsett å lese «Sorgen har ingen tidsgrense»