”Vær raus” er tema for Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Raushet både i møte med andre, og i møte med våre egne liv. For meg er raushet nært beslektet med empati. Det handler om måten vi forholder oss til andre mennesker på og hvordan vi tolker deres handlinger og erfaringer. Vi mennesker har et grunnleggende behov for at det vi erfarer i vår livsverden anerkjennes. Både av oss selv og av andre. Da trenger vi at noen kan være der med oss. At noen ser. Vi trenger at noen kan gå ved siden av, respektfullt og våkent.
Empati
Empati forklares ofte med vår evne til innlevelse i en annens situasjon. I samspill med andre utvikler barn evnen til å speile. Barnet observerer bevegelser som hun etter hvert gjenkjenner, speiler og speiles tilbake av den voksne.
Denne evnen til å speile, tar vi i bruk når vi viser empati. Vi observerer hva som skjer med den andre og hva som skjer i oss (speilingen), gjenkjenner følelsen og våger å la oss berøre. For å kunne koble oss på og gjenkjenne, trenger vi å kunne se og erfare den andre som subjekt. Hvilke blikk vi velger å se den andre med, om det er som et objekt (f.eks et offer eller en hjelpetrengende) eller som et subjekt, påvirker kvaliteten i relasjonen. Det avgjør om det er sympati eller empati vi viser. Vår empati er altså avhengig av at vi evner å erfare den andre som subjekt. Som en likeverdig.
En toveisprosess
Så langt kan vi si at empati handler om og møtes subjekt til subjekt, og med innlevelse. Psykolog og gestaltterapeut Frank Staemmler vektlegger at vår evne til innlevelse er vel så kroppslig og følelsesmessig, som kognitiv. Empatien er altså ikke bare å tenke seg inn i en annens situasjon, men faktisk fornemme kroppslig og følelsesmessig hva det vil si å være der. Staemmler hevder videre at empati er en toveisprosess. Når vi kobler oss på den andres livsverden, gir det en kroppslig resonans mellom partene i situasjonen. Resonansen går begge veier. En gjensidig påvirkning. Når jeg lar meg berøre av den andres opplevelse og kommuniserer nettopp det – at jeg blir berørt – gir det igjen resonans hos den andre.
Empatiens kjerne
Empati er å erkjenne vår felles menneskelighet i møte med et annet menneske. Verre er det ikke. Og likevel ser vi mer av våre egne skotupper enn ansiktene rundt oss. Kanskje fordi det krever noe av oss å være storsinnet, ta hverandre på alvor og vise raushet. Empatien fordrer mot og trygghet. Det kan være vanskelig å møte den andre med åpenhet og tillit, hvis vi egentlig er redde for det ubehaget som kan oppstå, det vi ikke kjenner. Da senker vi heller blikket og går forbi.
Mitt ønske er at vi skal ”mote” oss mer opp. Våge det ukjente og utrygge i å gå bort til han som alltid blir stående utenfor. Våge det ukjente i møte med hun som nettopp mistet barnet sitt. Våge det ukjente for å skape mer trygghet, mer empati.
”Skal vi går rundt å føle de andre hele tida, da?”, var det en som spurte meg en gang. Svaret på det er nei. Empatiens kjerne er ikke å føle eller oppleve det samme som den andre. Det er å ta steget og leve seg inn i den andres situasjon, gjenkjenne det som treffer i deg, og samtidig opprettholde ditt eget perspektiv og din egen erfaring.
Empatiens kjerne er å være var på resonansen den andres livsverden gir. Stå i det uten å stikke av. Være der. Vise respekt og aksept. Være raus. Til tross for ulikheter.
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF