Hva er virkelighet? Hva er sannheten om oss? Om meg? Om deg? Hvem har skyld i konfliktene? Jeg, du eller vi? Og hva skjer hvis vi slutter å lete etter ”skyldig” og ”offer” i en konflikt?
Det er tidlig morgen, mannen min og jeg spiser frokost. Jeg har dårlig tid og har ikke laget ferdig nisten min. Jeg går bort til kjøkkenskapet, bøyer meg ned og titter inn for å finne en passende boks. Tar hånden inn på øverste hylle lengst til venstre, der hvor boksene alltid står. Boksene er ikke der. Det vil si, det står en altfor stor boks der med feil lokk. Frustrasjonen stiger, klokka går og jeg har satt meg på knærne med hodet mellom to hyller og armen langt inn i det andre hjørnet på skapet. Samtidig freser jeg et eller annet til mannen min om at boksene ikke er der de skal være og at jeg er så lei av det. Med hodet langt inni skapet, gir jeg han skylden for at boksene ikke er på plassen sin, hvilket jeg vet de var for en tid tilbake da jeg ryddet hele skapet og ga alt sin faste plass.
Der og da er det helt opplagt for meg at jeg ikke har noe som helst skyld i at jeg nå ligger halvveis inn i skapet på jakt etter bokser, får strekk i nakken og kommer for sent på jobb.
Det er også helt opplagt for meg at jeg er offer for at han ikke følger de systemene vi (eller var det jeg?) opprettet.
Å løfte blikket
Dette er så klart en bagatell, men det illustrerer spillet i en del store og vonde konflikter. Store og vonde konflikter vi kan være i med den vi deler livet med, eller den vi ikke lenger deler livet med. Vi ser situasjonen fra vårt ståsted og i øyeblikket er det kun det vi ser. Hvem som har skylden, hvem som er offer og hvilken synsvinkel som viser virkeligheten, er udiskuterbart der og da.
Så lenge partene i konflikten ikke er villig til å løfte blikket bort fra seg selv som offer, den sårede, vil konflikten bli stående her. Eller eskalere.
De fleste av oss vet noe om hvor smertefullt det er å være i en konflikt. Gapet mellom to sårede er smertefullt. Alt som kan dempe denne smerten, tas i bruk.
Å slippe ansvaret, gi skylden til den andre, er en type smertedemper. På kort sikt. På lang sikt er det tvert om en smerteforsterker. Å ikke ta ansvar for seg selv, for sitt bidrag, men heller legge det over på den andre, er smertefullt i lengden. Og slitsomt. Helt uten framdrift.
Tilbake til kjøkkenskapet. Når jeg begynner å se meg selv utenfra, og hører meg selv skylde på mannen min som ikke følger systemet, blir jeg oppmerksom på hvordan jeg fraskriver meg ansvaret for hele situasjonen.
Det er uten tvil uorden i skapet, men jeg har ikke fulgt med. Det vil si. Det har jeg på et vis, for jeg har tatt ut og satt inn ting i det skapet utallige ganger etter at jeg hadde ryddet det. Uten å tenke på at det var uoverkommelig usystematisk der inne. Men til tross for hyppig bruk av skapet, har jeg likevel ikke fulgt med. Jeg har stivnet i min oppfattelse av at skapet er ryddig, slik det var for et par måneder siden. I mellomtiden har både han og jeg rotet til systemet.
Å stivne i sin oppfattelse av tingenes tilstand, eller i sin oppfattelse av hvem den andre er, er nettopp det som ofte bidrar til konflikten.
Hva som er «virkelighet» kan være høyst uklart
Jeg har en oppfatning av at skapet er systematisk, og lukker øynene for at jeg daglig erfarer og bidrar selv til det motsatte. Inntil det en dag ikke er mulig å overse. Og da blir det ikke bare sannheten om det kaotiske skapet, men også sannheten om meg som systematisk og mannen min som usystematisk. Og på den måten har jeg definert for oss alle tre, skapet, han og meg selv, hva som er virkeligheten.
Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran skriver i et essay i Morgenbladet:
«Har man sittet der (i terapeutens stol, red) i nesten førti år, vet man inderlig godt at hva som er ”virkelighet” og hvem som er ”offer” kan være høyst uklart. ”Virkeligheten” er i tillegg sjelden lik for to mennesker, deres egne perspektiver og sårede følelser skygger for den andres, og den som opplever seg som ”offer” kan være en ganske god angriper «[1]
Så lenge vi stadig tar i bruk smertedempende midler som ansvarsfraskrivelse og skyldkasting, kommer vi ingen vei. De forskjellige virkelighetene presses i hver sin kant, og bytter på å angripe og slikke sine sår.
Å innrømme, om så bare for seg selv, sitt eget bidrag til en konflikt, kan være så vondt at det oppleves lettere å la være. Det oppleves rett og slett mindre smertefullt å la konflikten eskalere.
Jeg tror ikke det er mulig å komme seg forbi en konflikt før denne smertefulle innrømmelsen er til stede. Til vi slutter å fordele skyld. Inntil da vil vi bare fortsette å skygge for den andres perspektiv.
– Hva mannen min tenkte? At jeg overreagerte og lagde unødvendig mye drama for en boks…
Kan vi ikke i det miste enes om at hva som er ”virkelighet” svært ofte er høyst uklart!
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF
[1] Fra essayet ”En takk til skjønnlitteraturen” i Morgenbladet nr 20/26.mai-1.juni 2017