På søndag er det allehelgensdag. En dag hvor vi på ulikt vis kan minnes de vi har mistet. Noen søker til kirkene, andre deltar på Hjertefred, andre igjen velger å samle familie og venner for å være sammen i sorg, dele savnet og minnene.
Når noen dør og trer ut av fellesskapet, etterlater de et tomrom. Det tomrommet kan være smertefullt, ubegripelig og uutholdelig for den som opplever det. Ofte kan det være vanskeligå sette ord på tomrommet etter som tida går og folk slutter å spørre.
Når den første tunge uka er over og begravelsen har vært, da begynner det strevsomme. Det strevsomme med å finne igjen mot til å leve videre, gjenvinne balansen, og på nytt å skape seg en vei å gå.
Når den første tunge uka er over, og de påfølgende ukene har passert, kommer stillheten. Det kommer ikke blomster på døra lenger. Telefonen ringer ikke så ofte som i starten, men sorgen stilner ikke.
Når den første tunge uka er over, de påfølgende ukene har passert og det har gått måneder, da kommer ensomheten. Det er ingen som spør lenger om hvordan det går. Om hvordan du savner. Om du fremdeles gråter om nettene. Livene til menneskene rundt deg har gått videre, mens det kjennes som om livet ditt står på stedet hvil – der alt stoppet den dagen du mistet.
Når den først tunge uka er over, de påfølgende ukene har passert, måneder har gått og vi har skiftet år, kan du fremdeles sørge og savne som om det var i går. Sorgen kommer plutselig veltende over deg i helt dagligdagse situasjoner. Det er vanskelig å si det, for tanken om at nå burde du ha kommet videre, er sterk. Men du savner. Så intenst. Så smertelig.
Og hvem kan du dele alt dette med så lenge etterpå? Dele at du plutselig gråter over tannbørsten som ikke står i hylla på badet. At du aldri klarer bli fortrolig med at du skal dekke på til en mindre ved frokostbordet. At du enda ikke har ryddet bort klærne fordi det gjør alt mer virkelig.
Sånn kan dagene, ukene, månedene og årene gå. Sorgen har ingen tidsgrense. Den endrer seg, og blir mer håndterlig, men savnet etter den som en gang var vil alltid være der. Etter hvert vil savnet være fylt av minner som er gode å tenke på. Som dyrebare edelstener fra et liv som engang var. Men veien dit kan for noen være så tung og ensom. Det er ikke så lett å dele når ingen spør. Samtidig som vi ikke kan forvente at alle andre forstår hvor vi er i vår egen prosess.
Kjenner du noen som har mistet noen; våg å spørre hvordan det går. Selv om det har gått måneder, ett år, to år eller ti. Ta sjansen og våg å ta i mot det som kommer.
Og er du en som har mistet; Våg å dele sorgen og savnet ditt. Søk til mennesker du vet at kan være der med deg, som kan bære sorgen og savnet sammen med deg. Som vil lytte til deg, støtte deg og si ”jeg er her”.
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF