”Jeg er ikke god nok”, ”jeg er ikke verdt noe”, ”Jeg er feil”.
Det er beskrivelser av opplevelsen av egen identiet som knyttes tett opp til skammens natur. Skamfølelsen er vond og ubehagelig og vanskelig å komme til rette med. Det er smertefullt og ensomt og vi deler sjelden at vi kjenner på skam. Så hva er denne følelsen som kan være så dyptgående og livhemmende?
Skam som fenomen
Hva vi legger i begrepet skam, kan være litt forskjellig fra person til person. Det er likevel noen konkrete fellesnevnere.
I likhet med skyld er skam også knyttet opp til normer og moral og har i den konstruktive varianten en beskyttende og grensesettende funksjon. I den mer destruktive varianten, skiller skammen seg tydelig fra skyldfølelsen.
Der skylden sier at ”jeg gjorde feil”, sier skammen ”jeg ER feil”.
Skammen har kroppen og identiteten som kjerne og kommer ofte til uttrykk rent kroppslig som en ubehag. Når skammen blir framtredende begrenser den vår livsutfoldelse. Den reduserer det vi gjør og det vi er til noe som ikke har verdi.
Skamfølelsen kan oppstå som et fenomen der det er manglende samsvar mellom det vi er og det vi ønsker å være, et manglende samsvar mellom ideal og virkelighet.
Benektelse, fortielse, hemmeligholdelse hører også med her. Frykten for å bli avslørt, at det du kjenner skam på skal bli synlig, er en del av skammens vesen. Skammen fremmer også frykten for å bli avvist, og da kan det være lettere å avvise selv før man selv blir avvist.
Skammens dilemma
Skammen opptrer ofte med en dobbelthet. På den ene siden ligger ønsket om ikke å bli sett. Om å kunne skjule seg, skjule den man er. På den andre siden er det nettopp det å bli sett som er det største ønske. Sett for den man er og kunne få være den man er.
En sterk skamfølelse kan føre til tilbaketrekning og isolasjon. Ikke nødvendigvis bare isolasjon i form av å ikke omgås andre, men isolasjon i form av hvordan du omgås andre, ved å holde tilbake for eksempel. Gjøre deg mindre synlig i selve samværet.
Når vi trekker oss tilbake og isolerer, blir vi jo alene. Ensomheten er en del av skammens vesen. Vi blir alene om følelsen og det den inneholder. Vi gjør vårt ytterste for at det ikke skal avsløres hvordan det faktisk kjennes ut og hvordan det faktisk er.
Skammens paradoks
I gestaltterapi tror vi på at vi blir til i relasjon. Vi er alltid i relasjon til noe eller noen og påvirker og påvirkes gjennom møtene med andre. Det betyr at det vi opplever, opplever vi i møte med et annet menneske, eller våre omgivelser.
Skammen er derfor en relasjonell følelse – den oppstår i relasjon. Det er noe som skjer eller blir sagt i omgivelsene dine som omsettes til å være gjeldende for deg. Enten fordi det helt direkte blir fortalt deg, eller fordi du tolker det sånn.
For et menneske som bærer på mye skam, er det reparerende å bli møtt på det skamfulle, i trygge omgivelser som støtter og holder.
Det er i relasjon at skammen kan repareres. Dette er skammen paradoks; at vi trekker oss fra relasjon, når det egentlig er der det er mulig å leges.
Og når vi vet at det er i relasjon skamfølelsen kan leges, så blir jeg mer og mer overbevist om viktigheten av å tematisere skammen, tematisere ensomheten den gir, og våge å være i det feltet sammen.
Det er først i relasjon det er mulig for meg å se meg som meg. Det er først i samvær, samspill og gjensidig forståelse at jeg tar form og blir til den jeg er. Gjennom å erfare sammen med den betydningsfulle andre.
Margit Kristin Frida Lappegard, Gestaltterapeut MNGF
Artikkelen er inspirert av psykolog Gry Stålett og hennes kurs Skammen og ensomheten ved Modum Bad