På nyttårsaften ble det en samtale rundt bordet om dette med valg, valgmuligheter, frihet og grenser. Jeg ble tenkende en del på dette i etterkant.
Hva skjer når vi har så mange valgmuligheter? Er et bare et gode eller er det også belastende for oss?
Det ligger en enorm frihet i å kunne ha flere ting å velge i. Det gir muligheter knyttet til hvor man vil leve, hvilken utdanning og jobb man vil ha, hvem man vil leve sammen med, hva man vil spise, hva man vil oppleve.
Og likevel ser vi at mange ikke er klarer å slå seg til ro med det valget de tok. Var det rett? Hva om jeg får utrette mer i den andre jobben? Har jeg valgt rett partner? Gjør jeg de rette valgene for barna?
Det synes av og til for meg som at alle valgmulighetene skaper mer usikkerhet enn sikkerhet. Skaper mer uro en ro og det er nærliggende å koble det på prestasjonsjag og frykten for å ikke være bra nok.
Det vil alltid være mulig å velge feil. Og når kan man være sikker på å ha valgt rett?
– Er det nok, er det godt nok. Er jeg god nok.
Målestokken for hva som er det riktige valget blir lagt der ute og ikke inni deg.
Motpolen til full valgfrihet er å ikke ha noen valgmuligheter i det hele tatt. Enten i form av det faktisk ikke finnes muligheter, eller i form av at valgene blir gjort for deg. Det er begrensende på alle måter. Både når det gjelder å ikke ha muligheter, som for eksempel jobb, bosted og mat, og når det gjelder å bli tatt valg for. Autonomien, menneskets selvbestemmelsesrett er svekket. Valgene springer ikke ut av aktørens egen vilje, men er styrt utenfra.
Begge disse ytterpunktene; full valgfrihet og ingen valgfrihet kan begrave vår evne til å kjenne hva vi egentlig har behov for.
Når jeg har alle muligheter og frihet til å velge, krever det at jeg hele tiden er våken for hva jeg egentlig vil og ønsker.
Hva trenger jeg? Hva er behovet mitt? Når jeg aldri møter på grenser eller motstand, blir det vanskelig å vite hva som er best for meg. Grensene er med på å tydeliggjøre og tvinger meg til å kjenne etter på hva jeg egentlig vil.
Når jeg ikke har valgmuligheter eller valgene blir gjort for meg, er det også vanskelig å kjenne etter hva som er mitt behov eller ønske, fordi det sjelden får komme til uttrykk eller vies plass. Det må alltid vike og mister sin stemme.
Det ligger kanskje en begrensing i å ha alle muligheter. En begrensning i å kjenne sitt eget behov og sin egen vilje. Og det ligger kanskje muligheter i begrensningene fordi grenser kan være bra og viktig for oss. Til et visst punkt. Det gir motstand og kan gjøre det tydeligere for oss hva vi vil og hva vi trenger. Til et visst punkt.
Det var denne gylne middelveien, da…
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF