2020 – koronaens år. Vi er alle berørt, noen mer enn andre. For en del handler 2020 primært om begrensninger i hvordan man kan omgås. For mange handler 2020 også om en enorm usikkerhet for framtida, for om man får jobben tilbake, om regningene blir betalt. For andre igjen er 2020 det året hvor frykten øker og tilliten forvitrer. Tilliten til at vi som samfunn er sterkt nok til å ta vare på hverandre. Tilliten til at vi har det som skal til; empati og nestekjærlighet.
Koronaens år har satt tempoet ned og i noen tilfeller full stans. Likevel er det noe som ikke synes å ta pause. Selve betingelsene ved vår eksistens; vi ånder inn og vi ånder ut. Nytt liv blir født og levd liv dør ut. To grunnvilkår som vi lever under, skjer akkurat som før og samtidig er det helt annerledes. Det skjer på avstand. På avstand til de nærmeste.
På søndag er det allehelgensdag og vi minnes de som har åndet ut for siste gang. De av dere som har mistet noen under koronatiden har kanskje mer enn noen kjent på begrensningene.
Begrensningene på dødsleie.
Begrensningene i avskjeden.
Begrensningene i trøstende samvær og styrkende fellesskap.
Begrensningene av antall støttende hender.
Og kanskje særlig der hvor døden har inntruffet brått og uventet, er begrensningene brutale. Nærheten til andre er uvurderlig og derfor så ekstra smertefullt når den er umulig.
Alle disse begrensningene av andres nærvær, er en tilleggsbelastning midt i sorgen som jeg tror det er vanskelig å forstå fullt ut. En tilleggsbelastning som setter spor.
Å sørge handler blant annet om å jobbe seg fram til en erkjennelse av at den du er glad i ikke er her mer. I prosessen fram til den erkjennelsen, er det godt, og kanskje til og med avgjørende å få støtte fra de man har rundt seg. Det er en del av det å sørge. Det handler om å dele gode minner, såre minner, le og gråte. Det skjer i nærværet av, og i nærkontakten med andre. Hvordan være nær på avstand? Hvordan finne en trøstende hånd når avstanden er så stor?
Nettopp på grunn av tilleggsbelastningen som ligger i begrensningene, tror jeg det er viktigere enn noen gang å være kreativ på å finne opp usynlig hender. Usynlige hender som trøster, støtter og er nær. Som løfter og bærer i fellesskap. De kan ikke erstatte et faktisk nærvær fullt ut, men kan likevel være av stor betydning.
Vi har telefoner. Vi har blomsterforretninger. Vi har postbud. Vi har brevark. Vi har mail. Vi har bilder vi kan sende. Vi har hender som kan lage varme gryter og nystekte brød. Vi har øyne. Vi har ører. Vi har munn. Vi kan se, lytte og si at vi bryr oss. Vi har språk og kan sette ord på nettopp det at vi gjerne skulle vært nær.
Det fine er at alt dette eksisterer også etter gravferda, etter de første ukene når stillheten kommer. Alt dette og mer til, finnes rett foran oss som usynlige hender.
Kanskje er det akkurat her i møte med et av våre livsvilkår – døden – at håpet finnes om at tilliten til framtida, mennesket og samfunnet ikke forvitrer. Nettopp gjennom usynlig hender av empati og nestekjærlighet, gjennom trøst og støtte i sorgen.
Selv om min hånd ikke kan berøre din hånd, så kan mitt blikk berøre ditt blikk. Mitt hjerte kan berøre ditt hjerte. Som usynlige hender uten begrensninger.
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF