”Det er litt rart å tenke på, er det ikke? (..)Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre.” – H. Murakami
Det kan være jeg tråkker på tærne til noen nå, og det kan være at noen overhodet ikke kjenner seg igjen, men jeg tar sjansen. Fordi jeg tror på relasjoner og det som skjer i møte med et annet menneske. Fordi jeg tror på at jeg blir til i møte med deg og du med meg.
I fjor fikk jeg det for meg at jeg ville utforske hva sosiale medier gjør med relasjonene våre. Jeg begynte å gjør små eksperimenter i det stille på facebook. Dele lite, dele mye. Dele private ting eller bare jobbrelaterte ting (som for eksempel denne artikkelen). Trykke ”liker” ofte og andre perioder sjelden. Lot være å trykke ”liker” på bilder fra ferien og kommenterte det heller direkte da vi møtes ansikt til ansikt. Sånne små eksperimenter har jeg gjort i litt under et år nå. Jeg lar meg fascinere og bevege av det jeg oppdager.
Den utløsende faktoren til å utforske dette nøyere, kom da jeg leste Haruki Murakami sin bok Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår. Det var ikke selve historien som var triggeren, men en liten passasje hvor hovedpersonen og en venn bruker nettet som kilde for å leter etter gamle venner. Vennen sier:
”Det er litt rart å tenke på, er det ikke? (..)Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre.”
Det traff meg som et hardt slag i magen. Vår tid preges av at vi blir mer og mer individualister og likegyldige til omverden. Parallelt skjer det at vi overstrømmer hverandre med informasjon om livene våre. Et rop om å bi sett. SE MEG!
Og så dette siste. At vi gjennom informasjonsmengden vet alt og samtidig vet vi absolutt ingenting om hverandre. Hvordan har du det, sånn egentlig? Hva er du opptatt av, egentlig? Hvordan kjennes det ut inni deg når du er lei deg? Egentlig. Hvordan er det å dele sorgen usminket og lite velkomponert til et menneske som sitter foran deg og kan respondere, være nær i det som er vanskelig? I et ekte menneskemøte.
Trenger jeg andres bekreftelse på at livet mitt er godt, for at det faktisk skal bli godt?
Jeg lar meg fascinere og blir trist av å se hvordan vi designer oss selv hver eneste dag. Bekrefter oss selv gjennom det vi deler (og ikke deler), liker og kommenterer. Virkeliggjør det vi er og det vi opplever. Vi gjør det alle sammen. Du og jeg, naboen, og statsministeren. Deler gladelig på sosiale medier av opp- og nedturer. Mest oppturer. Eller oppturer med et hint til noe fra en nedtur. Men hva sier det egentlig? Og hvor viktig er responsen?
Hvordan vil det være å bare løfte blikket fra skjermen, se på den andre og fortelle det du har opplevd uten at det bekreftes med 250 likes og hjerter fra nær og fjern? Er det mer eller mindre verdt da? Er det mer eller mindre sant? Trenger jeg andres bekreftelse på at livet mitt er godt, for at det faktisk skal bli godt?
Nei. Det er godt med bekreftelser, og det kan være mye støtte i likerklikk. Der og da. Men i lengden? Det er ikke det jeg trenger for at livet skal være godt. Det jeg trenger er at andre møter meg, ansikt til ansikt.
Å designe seg selv, opprettholde et inntrykk, har menneskeheten holdt på med lenge. Forskjellen de siste femten årene er at vi har kanaler som gir oss regien helt ut til fingerspissene. Vi har kanaler som når lengre ut enn nabolaget. Vi har kanaler som når ut raskt og som gir en umiddelbar bekreftelse tilbake. Det er deilig!
Og… det er noe veldig veldig trist ved det. Det er noe veldig trist ved det når responsen betyr mer en opplevelsen som deles. Når responsen tolkes. Når ditt likerklikk blir synomymt med å like vedkommende eller ikke. Og det er noe veldig trist ved at vi designer oss selv så raskt og ukritisk. At vi blir så nær og samtidig så fjerne fra hverandre.
Jeg blir glad av å lese om at andre har det bra og om det de opplever. Det er en fin ting. Samtidig påvirker den overveldende informasjonsmengden fra nær og fjern meg. Og det påvirker relasjonene mine i de faktiske menneskemøtene. Det påvirker hva vi snakker om og hva vi ikke snakker om. Og sist, men ikke minst; jeg tror vi faktisk blir litt mindre nære hverandre.
Jeg tror det påvirker mer enn vi er villige til å innrømme…men verden vil jo helst bedras…
Margit Kristin Frida Lappegard Gestaltterapeut MNGF