Vi blir til i møte med hverandre. Slik er det i alle relasjoner vi har, enten det er som venner, barn og foreldre, kollegaer eller som par. Det er en jeg – du relasjon hvor vi møtes som to subjekter. Det vi blir sammen, det skaper vi sammen. Vi er en del av samme situasjon og påvirker og påvirkes gjensidig.
Dette perspektivet havner ofte i bakgrunnen når vi er i konflikt eller på andre måter ikke klarer å møtes som to subjekter.
Når det oppstår utfordringer hos et par, går gjerne oppmerksomheten til det som ikke fungerer. Kommunikasjonen kan være preget av fordeling av skyld og ansvar. Det handler om rett og galt og hva som burde vært annerledes.
En kommunikasjon som er preget av skyld- og ansvarsfordeling, kan ende opp i en diskusjon om hvem som eier sannheten om den andre og om paret. Når ”sannheter” holdes opp mot hverandre, er det ikke lenger mulig å se den andre slik hun faktisk er. Idéen om den andre og hans intensjoner står i veien for å se den han egentlig er. Parforholdets utgangspunkt, nemlig nysgjerrigheten og åpenheten til hverandre, har kommet helt i bakgrunnen. Rommet mellom paret lukker seg, blir trangere og mer låst.
Skyldfordelingen vokser seg til en høy mur som det er umulig å se over. Og på andre siden, tett inntil muren ligger det egentlige behovet og ønsket, godt gjemt og glemt.
Vi kan snakke oss blå om hva som ikke fungerer og hvorfor det ikke fungerer, men det løser ingenting så lenge vi ikke er villige til å stille oss sårbare og åpne, og ta vår del av ansvaret for at det er som det er.
Det kan være avvæpnende i en konflikt å flytte blikket bort fra det som ikke fungerer til det som faktisk fungerer.
Hva er vi gode på? Hva er det vi gjør bra? Hva er det vi faktisk får til? Hva av det vi gjør litt bra, kan vi gjøre mer av for å styrke det som faktisk fungerer? Hva gjør partneren min som er bra? Hva gjør jeg som er bra?
”Å være gode foreldre klarer vi”. ”Vi er gode på å løse det praktiske”. ”Vi kan le av kranglene våre i ettertid”. ”Vi har det ofte fint når vi skrur av telefonene og gir oss tid til å snakke med hverandre.” Oppdagelsene kan være mange og kanskje overraskende. Kanskje oppleves en sånn liste som banal og enkel, men det er like fullt punkter paret i fellesskap har funnet fram til at de mestrer. Og verdien av at paret har funnet det i felleskap er større en det først synes som.
Ved å ta turen innom det som faktisk fungerer, senkes guarden. Det blir mulig å møtes igjen i en jeg-du relasjon hvor paret sammen bereder grunnen, sikrer et nullpunkt, slik at det kan være mulig å snakke om det som er vanskelig. Uten gå til angrep eller gjøre seg til offer.
Stridsøksa senkes, muren blir lav nok til at det igjen går an å se over kanten. Og der, på den andre siden, tett inntil muren, gjenoppdages det egentlige behovet eller ønsket. Som for eksempel å bli sett og støttet. Og hvem vet; kanskje er det også plass til å sette ord på oppdagelsen, lytte til den og sammen se på hva som skal til for å imøtekomme ønsket, som to subjekter i en jeg-du relasjon.
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF