Vi gjør mye ubevisst for å bli likt i møte med andre mennesker.
Psykologene Hilde og Bente Ihlen forteller i et intervju på NRK om at våre kommunikasjonsformer dypest sett springer ut fra et ønske om annerkjennelse.
Et ønske om å bli sett og likt. Og om ikke å bli forlatt. Dette er noe vi holder på med hele tiden. Når vi gir komplementer, når vi lytter, når vi er i diskusjoner, når vi deler, når vi presterer – i ulik grad, naturligvis.
Etter at jeg hørte intervjuet med søstrene Ihlen, ble jeg opptatt av alt det vi hele tiden gjør ubevisst for å bli likt . Jeg kom til å tenke på en telefonsamtale jeg hadde hatt tidligere i uken.
Jeg snakket med en venn og ble i samtalen plutselig oppmerksom på at jeg stadig sa ”jah”, ”mm” da hun snakket. Der og da tenkte jeg at jeg bekreftet og støttet det hun sa. At jeg, med mine små ”mm” og ”jah” på innoverpust, formidlet at jeg så henne og hørte henne, og at det hun sa ga mening. Og det stemmer, men er bildet større enn dette?
Hva om vi gjør et lite tankeeksperiment sammen.; Kan et ”jah” på innoverpust dypest sett være en måte å si ”lik meg, lik meg!” på?
I telefonsamtalen jeg referer til, snakket jeg med en venn jeg kjenner godt og som jeg er trygg på. Altså skulle det ikke være noe behov for at mine ”mm” egentlig var et ønske fra meg om å bli likt.
Jeg kan selv ha erfaringer på hvor ubehagelig det er når jeg forteller om noe som betyr noe for meg og den jeg snakker med på ingen måte gir noe uttrykk for å forstå. Verken med små nikk eller ”mm”. Og her er paradokset:
Hvis jeg i samtalen med min venn vil bekrefte fordi jeg selv vet hvor ubehagelig det er å ikke få den type bekreftelse; hva er det jeg dypest sett gjør da?
For det første overfører jeg til min venn i andre enden av røret min følelse av at det kan være ubehagelig å ikke bli bekreftet.
For det andre sørger jeg for at jeg er en som min venn kan oppleve bekreftelse fra – jeg sørger altså for å være en min venn liker.
Det er et stort paradoks. Jeg tror jeg gjør det for henne, men gjør det for meg selv.Ved å søke likhet og enighet tror vi at vi liker hverandre bedre. Men kanskje det i utgangspunktet var forskjelligheten som gjorde at vi fikk øynene opp for hverandre?
Frykten for ikke å bli likt, og i ytterste konsekvens bli forlatt, ligger i oss mennesker og mange kan utholde ekstremt mye for å være en som andre liker. Noen visker seg selv helt ut og smelter sammen med den andre. Da er det umulig å skille på hva som er meg og hva som er deg. Andre igjen kan isolere seg fra relasjoner fordi frykten for å ikke bli likt er så stor. Begge måtene skaper en form for ensomhet.
Men også i mindre ekstreme varianter oppstår denne viljen til å gjøre mye for å bli likt. Du er i en diskusjon hvor du ikke er helt enig, men lar være å si det fordi du er redd for uenigheten. Du tør ikke si det i frykt for å bli avvist, i frykt for å ikke bli likt.
Den vanskelige balansekunsten er å finne en gylen middelvei hvor vi er i relasjon som deg og meg med de likheter og ulikheter vi har.
Enten vi vil det eller ikke, er vi alltid i relasjon til noen eller noe. Det er i relasjon til omgivelsene vi skaper vår virkelighet og skaper den vi er. Sannheten om meg blir ganske enkelt til i dialog med den andre. Og det er kanskje derfor denne iboende frykten for ikke å bli likt, stadig dukker opp. Og gjerne som noe kamuflert, noe som kan minne om omsorg eller omtanke ved første øyekast. Et ”jah” på innoverpust som egentlig roper ”Lik meg! Lik meg! Og ikke forlat meg!”
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF