Publisert

Trippelfiltertesten

På skrivebordet mitt står en liten byste av den greske filosofen Sokrates. Den står der for å minne meg på tre gode spørsmål å stille seg når man deler informasjon om andre:

» En dag traff en bekjent filosofen Sokrates og sa: «Vet du hva jeg nettopp hørte om din venn?» «Vent litt,» svarte Sokrates. «Før du forteller meg noe, ønsker jeg at du lar det passere gjennom en liten test. Den kalles trippelfilter-test.» «Trippelfilter?» «Det stemmer,» fortsatte Sokrates. «Før du forteller meg noe om min venn, kan det være en god idé å ta et øyeblikk og filtrere det du skal si. Det er derfor jeg kaller det trippelfilter-test. Det første filteret er sannhet. Har du forsikret deg om at det du skal fortelle meg er sant? » «Nei,» sa mannen, «faktisk har jeg bare hørt om det.» «Greit,» sa Sokrates. «Så du vet egentlig ikke om det er sant eller ikke. La oss nå prøve det andre filteret, filteret om godhet. Er det du er i ferd med å fortelle meg om min venn godt? «Nei, tvert imot …» Sokrates fortsatte «Så du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant. Du kan fremdeles bestå prøven, fordi det er ett filter igjen: filteret om nytten. Er det du vil fortelle meg om min venn til noen nytte for meg? » «Nei egentlig ikke …?»
«Vel,» konkluderte Sokrates, «hvis det du vil fortelle meg hverken er sant eller godt eller enda til nyttig, hvorfor fortelle meg det i det hele tatt?» «

Vi gjør et valg hver gang vi deler noe om andre. Vi velger å skape trygghet eller å skape utrygghet. Alt etter hvorvidt det vi deler passerer trippelfiltertesten!

Publisert

«Skal vi gå rundt å føle de andre hele tida, da?

Empatiens kjerne

”Vær raus” er tema for Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Raushet både i møte med andre, og i møte med våre egne liv. For meg er raushet nært beslektet med empati. Det handler om måten vi forholder oss til andre mennesker på og hvordan vi tolker deres handlinger og erfaringer. Vi mennesker har et grunnleggende behov for at det vi erfarer i vår livsverden anerkjennes. Både av oss selv og av andre. Da trenger vi at noen kan være der med oss. At noen ser. Vi trenger at noen kan gå ved siden av, respektfullt og våkent.

Fortsett å lese ««Skal vi gå rundt å føle de andre hele tida, da?»

Publisert

Den smertefulle innrømmelsen

Hva er virkelighet? Hva er sannheten om oss? Om meg? Om deg? Hvem har skyld i konfliktene? Jeg, du eller vi? Og hva skjer hvis vi slutter å lete etter ”skyldig” og ”offer” i en konflikt?

Det er tidlig morgen, mannen min og jeg spiser frokost. Jeg har dårlig tid og har ikke laget ferdig nisten min. Jeg går bort til kjøkkenskapet, bøyer meg ned og titter inn for å finne en passende boks. Tar hånden inn på øverste hylle lengst til venstre, der hvor boksene alltid står. Boksene er ikke der. Det vil si, det står en altfor stor boks der med feil lokk. Frustrasjonen stiger, klokka går og jeg har satt meg på knærne med hodet mellom to hyller og armen langt inn i det andre hjørnet på skapet. Samtidig freser jeg et eller annet til mannen min om at boksene ikke er der de skal være og at jeg er så lei av det. Med hodet langt inni skapet, gir jeg han skylden for at boksene ikke er på plassen sin, hvilket jeg vet de var for en tid tilbake da jeg ryddet hele skapet og ga alt sin faste plass.

Der og da er det helt opplagt for meg at jeg ikke har noe som helst skyld i at jeg nå ligger halvveis inn i skapet på jakt etter bokser, får strekk i nakken og kommer for sent på jobb.

Det er også helt opplagt for meg at jeg er offer for at han ikke følger de systemene vi (eller var det jeg?) opprettet. Fortsett å lese «Den smertefulle innrømmelsen»

Publisert

250 likes og hjerter fra nær og fjern #denfølelsen

”Det er litt rart å tenke på, er det ikke? (..)Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre.”   – H. Murakami

Det kan være jeg tråkker på tærne til noen nå, og det kan være at noen overhodet ikke kjenner seg igjen, men jeg tar sjansen. Fordi jeg tror på relasjoner og det som skjer i møte med et annet menneske. Fordi jeg tror på at jeg blir til i møte med deg og du med meg.

I fjor fikk jeg det for meg at jeg ville utforske hva sosiale medier gjør med relasjonene våre.  Jeg begynte å gjør små eksperimenter i det stille på facebook. Dele lite, dele mye. Dele private ting eller bare jobbrelaterte ting (som for eksempel denne artikkelen). Trykke ”liker” ofte og andre perioder sjelden. Lot være å trykke ”liker” på bilder fra ferien og kommenterte det heller direkte da vi møtes ansikt til ansikt. Sånne små eksperimenter har jeg gjort i litt under et år nå. Jeg lar meg fascinere og bevege av det jeg oppdager.

Fortsett å lese «250 likes og hjerter fra nær og fjern #denfølelsen»

Publisert

Lik meg!

 

lappegardgestaltterapi.no

Vi gjør mye ubevisst for å bli likt i møte med andre mennesker.

Psykologene Hilde og Bente Ihlen forteller i et intervju på NRK om at våre kommunikasjonsformer dypest sett springer ut fra et ønske om annerkjennelse.
Et ønske om å bli sett og likt. Og om ikke å bli forlatt. Dette er noe vi holder på med hele tiden. Når vi gir komplementer, når vi lytter, når vi er i diskusjoner, når vi deler, når vi presterer – i ulik grad, naturligvis.

Etter at jeg hørte intervjuet med søstrene Ihlen, ble jeg opptatt av alt det vi hele tiden gjør ubevisst for å bli likt . Jeg kom til å tenke på en telefonsamtale jeg hadde hatt tidligere i uken.
Jeg snakket med en venn og ble i samtalen plutselig oppmerksom på at jeg stadig sa ”jah”, ”mm” da hun snakket. Der og da tenkte jeg at jeg bekreftet og støttet det hun sa. At jeg, med mine små ”mm” og ”jah” på innoverpust, formidlet at jeg så henne og hørte henne, og at det hun sa ga mening. Og det stemmer, men er bildet større enn dette?
Hva om vi gjør et lite tankeeksperiment sammen.; Kan et ”jah” på innoverpust dypest sett være en måte å si ”lik meg, lik meg!” på? Fortsett å lese «Lik meg!»

Publisert

Forventninger

Hvilke forestillinger og forventninger har du til de du har rundt deg?

Ingen?

Bare nå, ved å lese denne teksten danner du deg noen forestillinger og forventninger om meg som avsender uten at du kanskje er helt klar over det.
Vi setter sammen bruddstykker og danner en helhet for å skape mening.
Helheten vi setter sammen, er virkeligheten for oss inntil det dukker opp en ny del som også skal passe inn i helheten. Det er ofte da det begynner å bli komplisert i relasjoner.
Se for deg følgende:
Du skal treffe en ny kollega du aldri har møtt før.
Hvor raskt danner du deg et bilde av vedkommende? Fortsett å lese «Forventninger»