Alt det som skinner

 

Alt det som skinner

Kjære alle sammen!

Det er på tide å stenge kontoret for julen og gjøre meg opp en status for året som har gått.
Det er mye som skinner fra dette året.

Alle menneskene jeg har fått møte som terapeut.
Alt hardt arbeid hver enkelt har lagt ned for å utvide repertoaret sitt.
All sårbarhet, ærlighet, erkjennelse og aksept.
Alle som har kommet med et håp om at ting kan bli bedre og som prøver så godt de kan. Ut fra det som er livets rammer.
Alt som har blitt tydeligere og alt som har stilnet.
All tillit som er vist meg.

Det skinner av det vi har fått og det vi har gitt. Av det vi er og det vi har hatt – er ledd i en lenke, synger Anne Grete Preus i «Alt det som skinner».
Disse setningene rommer både det som ble og det som ikke ble. Det som er godt og det som gjør vondt. Det vi trodde skulle vare og det som er igjen. Alle erfaringene våre er ledd i en lenke. Erfaringer som til sammen utgjør livet.

Jeg er ydmyk og takknemlig over alle menneskemøtene jeg får erfare. Takknemlig for å ha så meningsfulle dager.
Og veldig glad for at det har åpnet seg en mulighet for å ha enda flere sånne dager!
Fra januar utvider jeg, og jeg ser fram til kjente og flere nye menneskemøter!

Stor takk til alle som har våget å dele av seg selv i møte med meg. Til dere som trofast følger både på instagram, facebook og bloggen.
Det skinner av det vi har fått og det vi fikk gi. Ta det med deg inn i 2019 – som viktige ledd i livslenken din!

Gode ønsker for julen og alt godt i 2019 sendes fra meg til hver og en av dere!


Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Den smertefulle innrømmelsen

Hva er virkelighet? Hva er sannheten om oss? Om meg? Om deg? Hvem har skyld i konfliktene? Jeg, du eller vi? Og hva skjer hvis vi slutter å lete etter ”skyldig” og ”offer” i en konflikt?

Det er tidlig morgen, mannen min og jeg spiser frokost. Jeg har dårlig tid og har ikke laget ferdig nisten min. Jeg går bort til kjøkkenskapet, bøyer meg ned og titter inn for å finne en passende boks. Tar hånden inn på øverste hylle lengst til venstre, der hvor boksene alltid står. Boksene er ikke der. Det vil si, det står en altfor stor boks der med feil lokk. Frustrasjonen stiger, klokka går og jeg har satt meg på knærne med hodet mellom to hyller og armen langt inn i det andre hjørnet på skapet. Samtidig freser jeg et eller annet til mannen min om at boksene ikke er der de skal være og at jeg er lei av det. Med hodet langt inni skapet, gir jeg han skylden for at boksene ikke er på plassen sin, hvilket jeg vet de var for en tid tilbake da jeg ryddet hele skapet og ga alt sin faste plass.

Der og da er det helt opplagt for meg at jeg ikke har noe som helst skyld i at jeg nå ligger halvveis inn i skapet på jakt etter bokser, får strekk i nakken og kommer for sent på jobb.

Det er også helt opplagt for meg at jeg er offer for at han ikke følger de systemene vi (eller var det jeg?) opprettet. Fortsett å lese «Den smertefulle innrømmelsen»