Publisert

De usynlige hendene

2020 – koronaens år. Vi er alle berørt, noen mer enn andre. For en del handler 2020 primært om begrensninger i hvordan man kan omgås. For mange handler 2020 også om en enorm usikkerhet for framtida, for om man får jobben tilbake, om regningene blir betalt. For andre igjen er 2020 det året hvor frykten øker og tilliten forvitrer. Tilliten til at vi som samfunn er sterkt nok til å ta vare på hverandre. Tilliten til at vi har det som skal til; empati og nestekjærlighet.

De usynlige hendene

Koronaens år har satt tempoet ned og i noen tilfeller full stans. Likevel er det noe som ikke synes å ta pause. Selve betingelsene ved vår eksistens; vi ånder inn og vi ånder ut. Nytt liv blir født og levd liv dør ut. To grunnvilkår som vi lever under, skjer akkurat som før og samtidig er det helt annerledes. Det skjer på avstand. På avstand til de nærmeste.

På søndag er det allehelgensdag og vi minnes de som har åndet ut for siste gang. De av dere som har mistet noen under koronatiden har kanskje mer enn noen kjent på begrensningene.

Begrensningene på dødsleie.

Begrensningene i avskjeden.

Begrensningene i trøstende samvær og styrkende fellesskap.

Begrensningene av antall støttende hender.

Og kanskje særlig der hvor døden har inntruffet brått og uventet, er begrensningene brutale. Nærheten til andre er uvurderlig og derfor så ekstra smertefullt når den er umulig.

Alle disse begrensningene av andres nærvær, er en tilleggsbelastning midt i sorgen som jeg tror det er vanskelig å forstå fullt ut. En tilleggsbelastning som setter spor.

Å sørge handler blant annet om å jobbe seg fram til en erkjennelse av at den du er glad i ikke er her mer. I prosessen fram til den erkjennelsen, er det godt, og kanskje til og med avgjørende å få støtte fra de man har rundt seg. Det er en del av det å sørge. Det handler om å dele gode minner, såre minner, le og gråte. Det skjer i nærværet av, og i nærkontakten med andre. Hvordan være nær på avstand? Hvordan finne en trøstende hånd når avstanden er så stor?

Selv om min hånd ikke kan berøre din hånd, så kan mitt blikk berøre ditt blikk. Mitt hjerte kan berøre ditt hjerte. Som usynlige hender uten begrensninger.

Fortsett å lese «De usynlige hendene»
Publisert

Gå videre uten eller framover med?

I mitt yrke som terapeut møter jeg ofte mennesker som er i sorg. I dyp sorg over tapet av noen de var glad i, tapet av en framtid som ikke blir som den var tenkt. Sorgen over å ha mistet et fellesskap, et bånd som er brutt. En dyp sorg som kjennes ensom, til tross for at mange viser omtanke og medfølelse. 

På søndag er det allehelgensdag. Denne dagen har for mange etterlatte blitt en dag for å minnes. Til å gi sorgen plass, selv mange år etter.

”Du må gå videre, du må legge det bak deg”. Det er en kjent setning for mange sørgende. Det kan ha gått et halvt år, et år, to år. I uttrykket ligger det en forventning om at sorgen skal ha lagt seg, at kroppen skal glemme følelsen av den andre, at tankene skal peke framover.

Å gå videre, å legge et helt liv bak seg, er på mange måte en umulighet. Å legge noe bak seg, er som om det ikke finnes et avtrykk av den andre i deg. På godt og på vondt. Som om livet til den du har mistet, bare er en hendelse du kan legge igjen et sted.

Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?

Etter hvert går du tilsynelatende videre. Lever et liv som likner på andres, er aktiv og glad, etablerer kanskje nye relasjoner, og alle puster lettet ut. Du har gått videre, sier de, fra et liv som ikke lenger er, til noe nytt. 

Nora McInerny problematiserer uttrykket ”å gå videre”. Selv om livet så smått vender tilbake, er ikke det det samme som å gå videre uten den du har mistet. Hun vil heller kalle det å gå framovermedden du har mistet. Den tiden dere har delt, det livet dere har levd og den sorgen du bærer, gjør at du møter livet på akkurat den måten du møter det på. Det er et avtrykk av den andre i deg, som preger måten du beveger deg framover i livet. Det preger din måte å være i verden på. Avtrykket eller gjenklangen av den andre har du med deg. Erfaringene dine av tap, minnene av den andre, gjør deg til den du er. De er like permanente som de erfaringene du har av glede og godhet. Og det er nettopp dette vi rundt må forstå. Du går framover med, og ikke videre uten.

Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?

Vi sier ikke til hverandre at vi skal komme over gleden over noe stort vi erfarer og så gå videre. Vi aksepterer at gleden finnes der igjen og igjen. På samme måte kan vi heller ikke si til hverandre at vi skal komme over sorgen og gå videre. I stedet kan vi akseptere at den finnes der igjen og igjen, at erfaringene er med oss. At avtrykket er med oss. At vi går framover med, og ikke videre uten.

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Publisert

Trippelfiltertesten

På skrivebordet mitt står en liten byste av den greske filosofen Sokrates. Den står der for å minne meg på tre gode spørsmål å stille seg når man deler informasjon om andre:

» En dag traff en bekjent filosofen Sokrates og sa: «Vet du hva jeg nettopp hørte om din venn?» «Vent litt,» svarte Sokrates. «Før du forteller meg noe, ønsker jeg at du lar det passere gjennom en liten test. Den kalles trippelfilter-test.» «Trippelfilter?» «Det stemmer,» fortsatte Sokrates. «Før du forteller meg noe om min venn, kan det være en god idé å ta et øyeblikk og filtrere det du skal si. Det er derfor jeg kaller det trippelfilter-test. Det første filteret er sannhet. Har du forsikret deg om at det du skal fortelle meg er sant? » «Nei,» sa mannen, «faktisk har jeg bare hørt om det.» «Greit,» sa Sokrates. «Så du vet egentlig ikke om det er sant eller ikke. La oss nå prøve det andre filteret, filteret om godhet. Er det du er i ferd med å fortelle meg om min venn godt? «Nei, tvert imot …» Sokrates fortsatte «Så du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant. Du kan fremdeles bestå prøven, fordi det er ett filter igjen: filteret om nytten. Er det du vil fortelle meg om min venn til noen nytte for meg? » «Nei egentlig ikke …?»
«Vel,» konkluderte Sokrates, «hvis det du vil fortelle meg hverken er sant eller godt eller enda til nyttig, hvorfor fortelle meg det i det hele tatt?» «

Vi gjør et valg hver gang vi deler noe om andre. Vi velger å skape trygghet eller å skape utrygghet. Alt etter hvorvidt det vi deler passerer trippelfiltertesten!

Publisert

Hva ønsker livet av deg?

Da jeg var 13 år, leste jeg Kabalmysteriet av Jostein Gaarder. I starten av boka hører vi om moren til Hans Thomas som har reist ut i verden for å finne seg selv. Det har gått fire år og hun har ikke kommet tilbake. ”( …) jeg hadde bare aldri forstått hvorfor hun måtte reise vekk for å finne seg selv. Hvorfor kunne hun ikke ordne opp i de greiene hjemme i Arendal (….). Mitt råd til alle som skal finne seg selv, er at de bør fortsette å være akkurat der de er.  Ellers er det for stor fare for at de roter seg bort for godt.”

Refleksjonen til Hans Thomas brant seg fast i en filosofisk 13-åring, og har blitt hengende ved siden. Hva er det som gjør at vi søker bort fra det som er, for å jakte etter oss selv? Hva er egentlig å finne seg selv? Jeg er ikke sikker på hva det er, men jeg tror det handler om meningsdannelse, ”selvintegrering” og engasjement.

Meningsdannelse

50 år før jeg leste Kabalmysteriet satt psykiateren Viktor Frankl i konsentrasjonsleir. Han ser, hører, lukter og kjenner de verst tenkelige hendelsene mennesket kan oppleve. Det finnes ingen steder å dra, ingenting å hekte håpet på. Og likevel klarer Viktor Frankl å finne mening. Han har mistet det meste, men er i live. Han har fremdeles livet og han ser det derfor som sin plikt å finne mening utfra der han er. Vi kan frata mennesket alt, sier han, unntatt friheten til å velge hvordan man vil forholde seg til en hvilken som helst situasjon. I konsentrasjonsleiren velger han å finne mening i at han er i live og forholder seg til sin faktiske situasjon.

Hva ønsker du deg av livet?, spør vi gjerne. Frankl snur på det og spør  hva ønsker livet av deg? Med sitt mangfold, med sin lidelse og sårbarhet, glede og kraft?

Selvintegrering

Å finne seg selv og å realisere seg selv, omtales ofte synonymt. Men er det egentlig det samme?

Uttrykket ”Å finne seg selv” handler for meg om å ha en varhet på hvem du blir i de situasjonene du befinner deg i og å omfavne det du oppdager. I noen situasjoner kan jeg like den jeg blir. I andre situasjoner kjennes det ikke bra å være meg.  ”Å finne seg selv” blir å oppdage hva som skjer og forholde seg til det.  Det skjer ikke noen endringer annet enn at jeg velger å være var på det som skjer. Integrere de sidene jeg ikke liker – som jo også er en del av meg. Jeg kaller det for selvintegrering eller å bli det det du er ment til å være. Selvintergering er å akseptere hele repertoaret mitt, omfavne det og eie det. På den måten utvides jeg. Jeg blir mer av meg, mer menneskelig, og kan stå stødigere i det som skjer i meg og rundt meg.

Tar vi turen til Kabalmysteriet igjen, tenker jeg Hans Thomas har helt rett! Det hjelper ikke å reise vekk, for det er jo her, mellom deg og meg, meg og jobben, meg og venner m.m at det skjer. Det er her jeg blir til, i relasjon til noe eller noen, i mitt engasjement i en sak eller i et annet menneske.  Der utvides jeg og der skapes mening.

The more one forgets himself – by giving himself to a cause to serve or another person to love – the more human he is and the more he actualizes himself. Self-actualization is possible only as a side-effect of self-transcendence.

Viktor Frankl

Engasjement med bivirkning

Og da er vi tilbake til Frankl. som også omtaler det som utspiller seg når man er engasjert i noe eller noen. Da blir vi mer menneskelige! Det er først når vi kan glemme oss selv, når vi er engasjert i noe eller noen, at vi utvides, og at selvrealisering skjer. Selvrealiseringen er en bivirkning av det meningsskapende, og det meningsskapende skjer i relasjon til noe eller noen.

Det handler om å sette seg selv ut i verden eller sette seg selv i forhold til verden. Vi er gjensidig forbundet til menneskene rundt oss. Vi er ikke små lukkede selvstendige systemer. Vi hører sammen med omgivelsene våre, og det er her vår unike mening med tilværelsen skapes. Den blir til i møte med den andre, ut i fra hva vi velger av verdier og holdninger.

Hvis vi utelukkende tenker på å finne oss selv eller realisere oss selv som et soloprosjekt, risikerer vi nettopp det Hans Thomas hevder: Vi kan gå oss helt bort og ikke finne veien tilbake. Vi kan bli egosentriske, uempatiske og i ytterste konsekvens isolerte lukkede systemer. Det motsatte av det som gir mening til livet! Vi er skapt til sameksistens og vi skapes i sameksistens hver eneste dag.

Så kanskje er det å finne seg selv å la seg skape sammen med andre, og engasjeres i den andre. Utforsker den pågående prosessen det er å eksistere sammen, i stedet for å trekke seg bort, vekk eller innover.

Et liv uten smerte, forvirring og uenigheter, er en utopi. Det handler om å finne en måte å stå i det livet bringer av godt og vondt, i sameksistens. Det er der vi har mulighet til å skape mening. For oss selv og for den andre. Det handler om å la det du gjør ha betydning utover dine egne ambisjoner.

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF