Foredrag i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober 2016
I dag er det Verdensdagen for psykisk helse, og temaet for i år er:
”….fordi livet forandrer seg…”.
Noen endringer i livet er gode og noen endringer er smertefulle. Andre endringer kan være begge deler på en gang. Det finnes endringer som vi velger selv og endringer som skjer utenfor vår kontroll. Og alle disse endringene skaper en forandring.
Jeg har tenkt at vi skal se litt nærmer på dette med endring.
Hvordan møter du endringer i livet?
Og ut ifra hvilken virkelighetsforståelse er det du manøvrerer etter når endring skjer?
Er det ut i fra det som har vært? Det som kunne ha blitt? Eller det som er?
Jeg vil ta dere med på en liten øvelse.
Uten å tenke dere om; Kan dere dele med oss andre det første dere legger merke til her i rommet?
Som dere kanskje hører, så ser vi og legger merke til forskjellige ting. Det betyr ikke at de andre tingene ikke er der, men de er i bakgrunnen for det vi ser.
Nå når dere deler hva dere legger merke til, kan du selv veksle mellom å se på det du la merke til først og det sidemannen la merke til. På den måten har du blitt oppmerksom påmer enn da du satt alene med det du la merke til.
Jeg vil du tar med deg erfaringen i bakhodet når du nå hører på resten og ser litt etter hvordan dette du akkurat har gjort har med endring å gjøre.
Livet er stadig i forandring. Filosofen Heraklit sa ”Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger”. Hva mener han med dette?
Vannet i elven renner. Når jeg går ut i elven for andre gang, er det et annet vann som renner over føttene mine enn første gang. Det er aldri det samme vannet jeg går ut i. Og dette kan være et bilde på livet vårt. Det forandrer seg hele tiden og vi er i forandring.
Stort sett så er den forandringen helt okay, den er bare noe som skjer, noe vi ikke har et bevisst forhold til eller tenker så mye over. Det ser vi bare ved å se ut av vinduet. Hvordan årstidene endrer seg, liv blir til og liv dør eller går i dvale og skapes på nytt igjen.
At livet i seg selv har forandringer, det vet vi alle. Det har vi alle erfart. Vi har vært små, blitt voksne og vi eldes. Vi er i forskjellige stadier i denne forandringen. Vi er helt avhengige av en del av de forandringene som skjer med oss, rundt oss og i oss.
Vi opplever gleder og vi opplever sorger som igjen er med på skape endringer i livet vårt. Noen av forandringene er som sagt helt uproblematiske, vi tenker ikke på dem, de er lette å takle.
Noen av de forandringene vi opplever er ønsket og villet. De kan også være lette å takle, men kan óg være vanskelige fordi de fører med seg en del konsekvenser og følelser som kan være vonde. For eksempel ved en skilsmisse. Det er minst en part som ønsker et brudd, men selv om det ser ut som en beste løsningen, betyr ikke det at det ikke er smertefullt for den som går. Eller det kan være du slutter i en jobb som du trives godt i, til fordel for en annen jobb hvor du får brukt mer av din kompetanse. Å bryte opp fra en arbeidsplass du trives på, kan være smertefullt.
Det er situasjoner du selv kan ha ønsket eller valgt, men likevel kan de altså oppleves smertefulle.
Andre forandringer er vanskelig å takle, de kommer ofte uten forvarsel eller er av en slik karakter at det kan begrense livet ditt og livskvaliteten din. Smertefulle forandringer og forandringer vi ikke er forberedt på er gjerne forandringene vi kan trenge hjelp til å mestre.
Hva skjer med oss når vi møter forandringer som vi ikke selv har valgt eller som fører med seg smerte?
Jeg synes jeg ofte ser ett fellestrekk hos mennesker som er i store endringer, og da gjerne endringer de ikke har valgt selv. Fellestrekket er motstand.
Motstand til det som er den faktiske situasjonen. Vi kan for eksempel se det ved dødsfall. Tapet av og sorgen over at det mennesket du er glad i ikke lenger er en del av felleskapet, er ofte forbundet med motstand. Motstand til at det har skjedd. At det er slik livet er nå.
Andre store endringer hvor motstand ofte opptrer, kan være når noen mister jobben, at kjæresten går fra dem, eller ved sykdom som begrenser livet eller i verstefall tar livet. Den motstanden om oppstår i slike endringer er enormt tappende. Det medfører også gjerne en svært aktiv tankevirksomhet på hva som kunne ha vært ”hvis atte dersom”.
Så hvordan kan vi mestre slike situasjoner best mulig?
Det er det ingen enkel fasit på, men det er noen momenter jeg mener er ganske allemenne og som kan bidra til å øke mestring.
Jeg vil illustrere det for dere ved å beskrive deler av en prosess. Og da skal dere få bli kjent med Kathinka (Dette er et fiktivt case).
Kathinka er 32 år, har en bra jobb, trives i livet sitt og opplever at ting legger seg til rette både karrieremessig og i livet for øvrig.
Så blir hun brått syk. Så syk at kroppen hennes egentlig tvinger henne ut av den sammenhengen hun lever i. Hun er full av spørsmål om hvorfor dette skjer henne. Hvorfor nå? Hun er ung og alt skal være bra.
Hun nekter å godta at hun er syk og tvinger seg til å jobbe og til å opprettholde det sosiale livet selv om hun egentlig ikke makter det. Hun forteller seg selv, familie og venner at hun ikke er syk og hun skal ikke behandles som syk. Hun skal ikke la dette ødelegge for henne.
Rundt står et helsepersonell og roper med store bokstaver om at sykdommen og behandlingen krever at hun tar det med ro.
Når hun tilslutt hører på dem og går ut i sykemelding, fortsetter hun likevel i fullt tempo med å holde følelsene og opplevelsen av sykdommen borte. Hun har mange tanker om hvordan livet kunne ha vært, hva hun kunne ha fått til hvis ikke denne endringen hadde stoppet henne. Jeg tenker hun har fått seg en ny jobb og en ny hobby; nemlig å holde tankekverna i gang.
Det Kathinka holder på med er å gi motstand til det som er situasjonen hennes akkurat nå. Hun forholder seg ikke helt til det som er. Hun kjenner ofte et veldig ubehag i kroppen, men tillater seg ikke å kjenne etter på ubehaget. Hun skyver bort følelsene hun kjenner på og konsentrerer seg heller om det som var livet hennes før. Det som har vært livet hennes og det som kunne vært livet hennes. Og på den måten tenker jeg at hun skyver bort en veldig stor del av seg selv. Den delen av henne som eksisterer akkurat nå.
Den behandlingen Kathinka får gir resultater, men hun er fremdeles redusert. Hun skjeller ut helsepersonellet for ikke å hjelpe henne tilstrekkelig og raskt nok. Hun synes ikke folk ser henne og de tar ikke nok hensyn til situasjonen hennes.
Hun forholder seg til at ting ikke er sånn som det kunne vært, men forholder seg ikke til at ting er som det er.
Kathinka forholder seg til virkeligheten ved å gi motstand til den, ved å ikke se på den. Hun prøver å være noe hun ikke er (altså frisk), i stedet for å være det hun er (syk og de følelsene som er knyttet til det).
Når vi har opplevd tap i en eller annen form, som for eksempel ved dødsfall, relasjonsbrudd eller sykdom, er det adekvat å sørge. Det er adekvat å bli sint og adekvat å bli redd. Å se virkeligheten i øynene, kan være svært smertefullt og krevende. Men å se virkeligheten i øynene kan også bidra til at man kan mestre den. Det sparer både psykisk og fysisk energi hvis man slipper å fortrenge følelser. Følelser er ikke en sykdom, men medisin. Kan vi våge å løfte fram det vi kjenner på i situasjonen, tror jeg det er mer helende enn noe annet.
Et økende antall studier viser at det å vedstå seg, anerkjenne og uttrykke følelser har en positiv innvirkning på helsen.
Å legge merke til og erkjenne det som er sant om meg akkurat nå, er med å øke potensiale for mestring og endring i situasjonen.
Å våge å observere egne tanker, følelser og kroppslige reaksjoner med en åpen og aksepterende holdning gir flere muligheter til hvordan du kan forholde deg. Situasjonen eller endringen må du leve med, det som har skjedd har skjedd, men du har muligheter for å endre måten du forholder deg til situasjonen på.
For å trekke inn øvelsen vi gjorde i starten: Du kan veksle med hva du vil ha i bakgrunn og i forgrunn. Og når du kan det, utvider du synsfeltet ditt, du utvider opplevelsen av deg selv og situasjonen du er i.
Det heter at:
«Endring kan først skje når vi blir den vi er, og ikke når vi prøver å bli noe vi ikke er» (Min oversettelse. Arnold Beisser 1970).
Det er dette som er endringens paradoks.
Når vi kan se virkeligheten som den er og være i den som den er, mede de følelsene, tankene og kroppslige reaksjonene det gir, da kan det åpnes opp for noe nytt.
Går vi tilbake til Kathinka, så vil jeg si at så legne hun ikke vil se virkeligheten som den er, så holder hun på i samme runddans.
Når hun manøvrerer ut fra det som var eller det som kunne ha vært, i stedet for det som er, frarøver hun seg selv en mulighet til endring.
Vi kan alle møte en grense eller oppleve en stor uønsket endring, men vi kan også lære å akseptere og jobbe med endringen i stedet for å jobbe mot.
Er ikke det å gi opp, tenker du kanskje? Nei. Å gi opp er å lukke for alt.
Å jobbe med endringen er ikke å gi opp, men å forholde seg til det som er det faktiske livet.Det er å bygge nytt ut i fra der du er og ikke der du var eller kunne vært – altså det osm ikke eksisterer.
Det er å bygge noe nytt ut i fra det faktiske livet du har. Her, i det faktiske livet, ligger potensialet ditt. Det er her, i det faktiske livet at endring kan møtes med mestring: Ved å være det du er, og ikke forsøke å være det du ikke er.
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF