Elevundersøkelsen 2017 ble offentliggjort på mandag. Undersøkelsen viser at ca 50 000 av de spurte elevene blir mobbet 2 til 3 ganger i måneden eller oftere.
– Det er alvorlig. Barn er sårbare, mobbing går utover psykisk helse og læring. Det er helt avgjørende at skolene tar tak i mobbing på et tidlig tidspunkt, sier kunnskapsminister Sanner til NRK.
Bare skolens ansvar?
Så kommer spørsmålet ”hva gjør vi med dette?”.
I de sakene jeg har lest eller hørt som omtaler elevundersøkelsen, løftes skolen fram som den med hovedansvaret for at mobbing skjer. Skolen får hovedansvaret både for at mobbing er mulig og for prosessen med å stoppe mobbingen. Det legges vekt på at skolen i større grad må arbeide med forebyggende arbeid og ha gode rutiner for hvordan håndtere mobbing der det oppstår.
Og på sett og vis er dette logisk. Barna tilbringer mesteparten av dagen sin på skolen og skolen er en ypperlig sosial læringsarena. Det er her de trener aller mest på å bli gode medmennesker, i samvær og samspill med andre som er ulike seg selv. Så ja, jeg er langt på vei enig i at skolen har en jobb å gjøre for å hindre mobbing og legge til rette for å både å være en god læringsarena og en god sosial møteplass.
Samtidig er det et tema jeg etterlyser i denne debatten. Et tema som nær sagt er fraværende og det forundrer meg. Jeg undrer meg over hvorfor debatten ikke tematisere hvor barna får mobbekulturen sin fra.
Det er naturligvis sammensatt og samtidig svært enkelt.
Den ansvarlige voksne
Barns dannelse skjer i all hovedsak i primærrelasjonene. Det vil si foreldre og andre betydningsfulle voksne som har en aktiv rolle i barnas liv. Det er vi voksne som er med på å legge til rette for hvilke holdninger og verdier barna tar med seg videre.
Alle vi som tilbringer tid med barn, enten som foreldre eller andre viktige voksenpersoner, har et ansvar for hva vi sier og gjør i barns nærvær.
Vi har et ansvar for hvordan vi omtaler en annen voksen eller et annet barn, når barna hører på. Vi har et ansvar for hvordan vi snakker til andre voksne eller andre barn, når barna er til stede. Det kan være noe så ”uskyldig” om å kommentere klesplagget til programlederen på tv. Alt vi sier og gjør er av betydning.
Det kommer vi ikke fra.
Jeg etterlyser derfor en debatt om hva vi serverer barna av holdninger. Jeg etterlyser en debatt som belyser at holdninger skaper handlinger og språk skaper folk.
Jeg har brukt dette uttrykket mange ganger, men jeg gjør det igjen: Det handler om at vi er den betydningsfulle andre for de barna vi deler tid med.
Vi er eksemplene og forbildene. Vi er grunnen til at unger tenker det er greit å mobbe. Vi har ansvaret for at det skjer og vi har også ansvaret for å stoppe det. Det ansvaret kan ikke skolen alene ta. Heller ikke barna. Det må skje i idrettslaget, i korpset, på bussen, på nettet, i media. Og det må skje i hjemmet.
Den etiske fordring
Vi har alle et ansvar for de vi møter. Vi har et ansvar for å vise respekt og aksept. Et ansvar for å løfte opp og vekke til liv. Det er dette som er den etiske fordring vi alle lever under. Og den etiske utfordringen vi står overfor hver eneste dag.
«Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man vækker, en lede man uddyber eller hæver. Men det kan også være så forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ej.» (K. E. Løgstrup).
Det gjelder alle. Det gjelder oss. Vi voksne. Holdninger skaper handlinger. Språk skaper folk.
Det er vårt ansvar. Vårt ansvar å leve etter den etiske fordring. Vise hva det betyr.
Det er vårt ansvar.
Margit Kristin Frida Lappegard
Gestaltterapeut MNGF