Publisert

De usynlige hendene

2020 – koronaens år. Vi er alle berørt, noen mer enn andre. For en del handler 2020 primært om begrensninger i hvordan man kan omgås. For mange handler 2020 også om en enorm usikkerhet for framtida, for om man får jobben tilbake, om regningene blir betalt. For andre igjen er 2020 det året hvor frykten øker og tilliten forvitrer. Tilliten til at vi som samfunn er sterkt nok til å ta vare på hverandre. Tilliten til at vi har det som skal til; empati og nestekjærlighet.

De usynlige hendene

Koronaens år har satt tempoet ned og i noen tilfeller full stans. Likevel er det noe som ikke synes å ta pause. Selve betingelsene ved vår eksistens; vi ånder inn og vi ånder ut. Nytt liv blir født og levd liv dør ut. To grunnvilkår som vi lever under, skjer akkurat som før og samtidig er det helt annerledes. Det skjer på avstand. På avstand til de nærmeste.

På søndag er det allehelgensdag og vi minnes de som har åndet ut for siste gang. De av dere som har mistet noen under koronatiden har kanskje mer enn noen kjent på begrensningene.

Begrensningene på dødsleie.

Begrensningene i avskjeden.

Begrensningene i trøstende samvær og styrkende fellesskap.

Begrensningene av antall støttende hender.

Og kanskje særlig der hvor døden har inntruffet brått og uventet, er begrensningene brutale. Nærheten til andre er uvurderlig og derfor så ekstra smertefullt når den er umulig.

Alle disse begrensningene av andres nærvær, er en tilleggsbelastning midt i sorgen som jeg tror det er vanskelig å forstå fullt ut. En tilleggsbelastning som setter spor.

Å sørge handler blant annet om å jobbe seg fram til en erkjennelse av at den du er glad i ikke er her mer. I prosessen fram til den erkjennelsen, er det godt, og kanskje til og med avgjørende å få støtte fra de man har rundt seg. Det er en del av det å sørge. Det handler om å dele gode minner, såre minner, le og gråte. Det skjer i nærværet av, og i nærkontakten med andre. Hvordan være nær på avstand? Hvordan finne en trøstende hånd når avstanden er så stor?

Selv om min hånd ikke kan berøre din hånd, så kan mitt blikk berøre ditt blikk. Mitt hjerte kan berøre ditt hjerte. Som usynlige hender uten begrensninger.

Fortsett å lese «De usynlige hendene»
Publisert

Gå videre uten eller framover med?

I mitt yrke som terapeut møter jeg ofte mennesker som er i sorg. I dyp sorg over tapet av noen de var glad i, tapet av en framtid som ikke blir som den var tenkt. Sorgen over å ha mistet et fellesskap, et bånd som er brutt. En dyp sorg som kjennes ensom, til tross for at mange viser omtanke og medfølelse. 

På søndag er det allehelgensdag. Denne dagen har for mange etterlatte blitt en dag for å minnes. Til å gi sorgen plass, selv mange år etter.

”Du må gå videre, du må legge det bak deg”. Det er en kjent setning for mange sørgende. Det kan ha gått et halvt år, et år, to år. I uttrykket ligger det en forventning om at sorgen skal ha lagt seg, at kroppen skal glemme følelsen av den andre, at tankene skal peke framover.

Å gå videre, å legge et helt liv bak seg, er på mange måte en umulighet. Å legge noe bak seg, er som om det ikke finnes et avtrykk av den andre i deg. På godt og på vondt. Som om livet til den du har mistet, bare er en hendelse du kan legge igjen et sted.

Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?

Etter hvert går du tilsynelatende videre. Lever et liv som likner på andres, er aktiv og glad, etablerer kanskje nye relasjoner, og alle puster lettet ut. Du har gått videre, sier de, fra et liv som ikke lenger er, til noe nytt. 

Nora McInerny problematiserer uttrykket ”å gå videre”. Selv om livet så smått vender tilbake, er ikke det det samme som å gå videre uten den du har mistet. Hun vil heller kalle det å gå framovermedden du har mistet. Den tiden dere har delt, det livet dere har levd og den sorgen du bærer, gjør at du møter livet på akkurat den måten du møter det på. Det er et avtrykk av den andre i deg, som preger måten du beveger deg framover i livet. Det preger din måte å være i verden på. Avtrykket eller gjenklangen av den andre har du med deg. Erfaringene dine av tap, minnene av den andre, gjør deg til den du er. De er like permanente som de erfaringene du har av glede og godhet. Og det er nettopp dette vi rundt må forstå. Du går framover med, og ikke videre uten.

Å gå videre er å gå fra noe, å etterlate noe, og det er nettopp dette mange sørgende opplever som vanskelig. For hvordan kan vi gå videre fra noe som har formet oss til den vi er?

Vi sier ikke til hverandre at vi skal komme over gleden over noe stort vi erfarer og så gå videre. Vi aksepterer at gleden finnes der igjen og igjen. På samme måte kan vi heller ikke si til hverandre at vi skal komme over sorgen og gå videre. I stedet kan vi akseptere at den finnes der igjen og igjen, at erfaringene er med oss. At avtrykket er med oss. At vi går framover med, og ikke videre uten.

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Publisert

Trippelfiltertesten

På skrivebordet mitt står en liten byste av den greske filosofen Sokrates. Den står der for å minne meg på tre gode spørsmål å stille seg når man deler informasjon om andre:

» En dag traff en bekjent filosofen Sokrates og sa: «Vet du hva jeg nettopp hørte om din venn?» «Vent litt,» svarte Sokrates. «Før du forteller meg noe, ønsker jeg at du lar det passere gjennom en liten test. Den kalles trippelfilter-test.» «Trippelfilter?» «Det stemmer,» fortsatte Sokrates. «Før du forteller meg noe om min venn, kan det være en god idé å ta et øyeblikk og filtrere det du skal si. Det er derfor jeg kaller det trippelfilter-test. Det første filteret er sannhet. Har du forsikret deg om at det du skal fortelle meg er sant? » «Nei,» sa mannen, «faktisk har jeg bare hørt om det.» «Greit,» sa Sokrates. «Så du vet egentlig ikke om det er sant eller ikke. La oss nå prøve det andre filteret, filteret om godhet. Er det du er i ferd med å fortelle meg om min venn godt? «Nei, tvert imot …» Sokrates fortsatte «Så du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant. Du kan fremdeles bestå prøven, fordi det er ett filter igjen: filteret om nytten. Er det du vil fortelle meg om min venn til noen nytte for meg? » «Nei egentlig ikke …?»
«Vel,» konkluderte Sokrates, «hvis det du vil fortelle meg hverken er sant eller godt eller enda til nyttig, hvorfor fortelle meg det i det hele tatt?» «

Vi gjør et valg hver gang vi deler noe om andre. Vi velger å skape trygghet eller å skape utrygghet. Alt etter hvorvidt det vi deler passerer trippelfiltertesten!

Publisert

Den modige toer

I år fikk jeg det ærefulle oppdraget å holde 17. maitalen i bygda jeg bor i. Inspirert av Derek Sivers sin Ted Talk om lederskap og bevegelse, ble temaet  ”den modige toer”. Fredag 24. mai er det ny skolestreik mot klimapolitikken og jeg velger derfor å dele en bearbeidet utgave av talen med dere. Hva har det med gestaltterapi å gjøre? Det handler om det vi skaper sammen, det vi kan være for hverandre og hvordan vi påvirker med det vi gjør og sier. Vær en modig toer du også!

Henrik Wergeland trodde på noe. Han trodde på Norges selvstendighet og frihet. Det var det grunn til å kjempe for og markere, og hans ønske var at folk skulle samles for å gjøre nettopp det. Og sånn ble det en årelang tradisjon med folkefest på selveste grunnlovsdagen.

Jeg har tenkt en del på det i det siste, at Wergeland ikke gjorde dette alene! Han tok et initiativ og han holdt en ganske viktig tale for mange mange år siden. Det sies at han hadde mange meninger om hvordan denne feiringen skulle foregå, men uten at andre ble med, så hadde det ikke blitt en sånn feiring som vi har i dag.

Wergeland gikk i bresjen, var det jeg kaller en ener, men han var helt avhengig av at andre ble med.

Alle kan ikke være den ene som står opp og setter en ny kurs. Den som går helt først. Det tror jeg de fleste kan være enige om. Men vi kan alle være en toer!

For at ting skal skje. For at det skal bli en bevegelse. For at det skal bli en endring. For at vi skal kunne skape det samfunnet vi vil ha, så må vi stå sammen. Hvis ikke blir det ingenting. Da får man noen enkelt utskudd som blir stående alene med det de kjemper for, uten at det skjer den helt store endringen.

Den modige toer

De fleste av oss går eller har gått på skolen og kjenner godt til hvordan det kan se ut i et friminutt. Om det er vanskelig å huske hvordan det var, kan du se for deg pauserommet på jobb.

Se for deg at du står i skolegården. Det er friminutt og noen leker sammen der. Noen står og skravler litt her. Kanskje er det en som står helt alene. Som kanskje har stått helt alene ganske mye egentlig. Som kanskje egentlig har stått helt alene gjennom hele skoleåret.

Alle har sett det.

Ingen har gjort noe.

Så ser du at det går en lærer bort til denne ene personen. De snakker litt sammen og så går læreren igjen. Hvis du nå tenker at læreren er en ener, en som går foran, så er det akkurat i det øyeblikket at du har en mulighet til å gjøre en forskjell. Her har du en kjempemulighet til å være en toer.

Ikke alle kan være en ener. Alle kan ikke gå først. Og noen er faktisk en ener i kraft av den jobben de har eller det vervet de har. En lærer eller barnehageansatt,  en sykepleier, politiker, ordfører, statsminister. Ja, alle disse enerne og flere med, er enere gjennom de oppgavene de har. Alle enere, både de som er det i kraft av sitt engasjement eller de som har det som oppgave, kan gjøre ting vi ikke liker.

Samtidig tror jeg vi alle sammen vet ganske godt hva som er bra og hva som ikke er så bra. Og jeg tror det er én ting vi kan enes om at er bra. Det er å være gode mot hverandre. Uavhengig av hvem vi er, hva vi tror på, hvordan vi ser ut, hvem som er foreldra våre… Å være gode mot hverandre er noe vi alle kan jobbe for.

Så se igjen for deg skolegården. Du ser læreren som har gått bort til eleven. Og du har mulighet til å være den modige toeren.

Og jeg sier modig, fordi det er faktisk det.

Å være en ener, enten det er gjennom jobben din eller fordi du bare har et veldig engasjement, er ikke så stor risiko. Det verste som kan skje er at du ikke får til det du prøver på, og at noen kanskje synes du er litt rar.

Men den modige toeren!

Den modige toeren velger jo faktisk å bryte med det som er trygt og kjent for å følge en annen.

Sånn som i skolegården. Eller på jobb. Eller på 17. maifeiringen. Det er trygt og kjent at ting er sånn som det pleier å være.  At noen leker der, at noen står og skravler litt der.

At en står alene der.

I det du blir en modig toer, snur du alt dette på hodet.

Du satser, følger lærens eksempel og går bort til den som er alene. Du går ut fra et fellesskap som du kjenner godt og som kanskje kjennes trygt, til noe ukjent og nytt. Det er modig det! Men hva hjelper det å være en toer?

En bevegelse blir til

Det som veldig ofte skjer når den modige toeren har tatt sats og følger eneren, er at det faktisk ikke tar så lang tid før det er noen andre som også henger seg på.

Sånn som med Wergeland. Han kunne stått der og holdt talen sin og ingen brydde seg i det hele tatt. Han kunne foreslått en storslått feiring, flagg og hurra og uten at noen hadde brydd seg.

Men det var noen som brydde seg. Det var noen modige toere som lot seg begeistre og som trodde på det som var budskapet. Feire friheten og styrke fellesskapet.

Og det er sånn vi får til en bevegelse. Det er sånn vi får til ting. Sammen.

Vi kan fortsette å sende enere foran oss og la dem gjøre jobben. Det gjør vi ganske ofte, egentlig. Det er jo ganske behagelig ikke sant. Og så tar vi ingen risiko selv ved å sitte å se på.

Vi kan godt gjøre det sånn, selvfølgelig kan vi det. Men det er jo bare halvparten så gøy, da!

For tenk så gøy å kunne se seg tilbake og si: Vi fikk til dette, fordi vi sto sammen. Fordi det var engasjement og iver til å få til noe. Fordi noen gikk foran og andre slang seg med.

Samhold, bevegelse og endring

En av fem nordmenn sier at de er ensomme.

En av fem.

Det er ganske mange. I følge statistikken vil det si at hver femte person i kassakøen kjenner seg ensom. Det er ikke greit.

Vi har ikke råd til at folk kjenner seg ensomme. Ikke har noen å si hei til i løpet av en dag. Ikke har noen steder å gå. At de ikke er en del av det som skjer.

Vi har ikke råd til det.

Vi er for få mennesker til det. Vi trenger alle. Vi trenger alle i fellesskapet vårt. Derfor må vi handle sammen. Derfor trenger vi å være modige toere. Kaste oss på der det er enere som prøver å gjøre en forskjell.

Om det er en lærer, en ordfører, en venn. Vi må kaste oss på der hvor vi ser at noen kjemper for noe godt.

Det var det vi så da ungdommen klimastreiket i mars. Det var akkurat dette vi så.

Svenske Greta går foran som en ener. Hun tror på saken sin. Hun risikerte å bli den sære rare jenta som ingen hører på. Og hun var det. Ganske lenge. Men så kaster en etter en seg på og blir med. Det blir en stor bevegelse ut av det.

Og de som sto igjen, som da gjerne var voksne, satt på gjerdet, så på og lo. De synes ungdommen var uvitne og plagsomme. Og burde knebles med trussel om fravær for streiken si.

Men det blåste ungdommen i. Heldigvis.

De brøt med det komfortable og trygge og valgte det ukjente for å kjempe for framtida.

Det tilløpet vi ser der, det er det som handler om å være den modige toeren. Vi er alle en potensiell toer. Og ved å være den toeren, så kan vi gjøre en forskjell. Fordi hver bevegelse, hver samfunnsendring er avhengig av modige toere.

Å være en modig toer handler om å stå sammen i et fellesskap og kjempe. Klimastreiken er et helt glitrende eksempel på hvordan fellesskapet trengs.

Uten fellesskapet hadde det ikke gått.

Uten samhold hadde det ikke gått.

Uten modige toere hadde det ikke gått.

Med ensomhet hadde det ikke gått.

Med en modig toer, som deg og meg, skapes det samhold, bevegelse og endring.

Der vi kjenner engasjement, der kjenner vi også tilhørighet. Så det er ikke likegyldig om vi bare lar enerne gjøre jobben. Det påvirker faktisk vår opplevelse av å høre til!

Så kast deg på!

Gjør som Wergeland. Gjør som Greta. Gjør som læreren. Gjør som vennen din. Engasjer deg, bry deg. Meld deg på!

Ved å delta, ved å være en modig toer, er du med på å bygge fellesskapet vårt. Du sier ja til å høre til og nei til likegyldighet. Du sier ja til de andre og nei til ensomhet.

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Publisert

Hva ønsker livet av deg?

Da jeg var 13 år, leste jeg Kabalmysteriet av Jostein Gaarder. I starten av boka hører vi om moren til Hans Thomas som har reist ut i verden for å finne seg selv. Det har gått fire år og hun har ikke kommet tilbake. ”( …) jeg hadde bare aldri forstått hvorfor hun måtte reise vekk for å finne seg selv. Hvorfor kunne hun ikke ordne opp i de greiene hjemme i Arendal (….). Mitt råd til alle som skal finne seg selv, er at de bør fortsette å være akkurat der de er.  Ellers er det for stor fare for at de roter seg bort for godt.”

Refleksjonen til Hans Thomas brant seg fast i en filosofisk 13-åring, og har blitt hengende ved siden. Hva er det som gjør at vi søker bort fra det som er, for å jakte etter oss selv? Hva er egentlig å finne seg selv? Jeg er ikke sikker på hva det er, men jeg tror det handler om meningsdannelse, ”selvintegrering” og engasjement.

Meningsdannelse

50 år før jeg leste Kabalmysteriet satt psykiateren Viktor Frankl i konsentrasjonsleir. Han ser, hører, lukter og kjenner de verst tenkelige hendelsene mennesket kan oppleve. Det finnes ingen steder å dra, ingenting å hekte håpet på. Og likevel klarer Viktor Frankl å finne mening. Han har mistet det meste, men er i live. Han har fremdeles livet og han ser det derfor som sin plikt å finne mening utfra der han er. Vi kan frata mennesket alt, sier han, unntatt friheten til å velge hvordan man vil forholde seg til en hvilken som helst situasjon. I konsentrasjonsleiren velger han å finne mening i at han er i live og forholder seg til sin faktiske situasjon.

Hva ønsker du deg av livet?, spør vi gjerne. Frankl snur på det og spør  hva ønsker livet av deg? Med sitt mangfold, med sin lidelse og sårbarhet, glede og kraft?

Selvintegrering

Å finne seg selv og å realisere seg selv, omtales ofte synonymt. Men er det egentlig det samme?

Uttrykket ”Å finne seg selv” handler for meg om å ha en varhet på hvem du blir i de situasjonene du befinner deg i og å omfavne det du oppdager. I noen situasjoner kan jeg like den jeg blir. I andre situasjoner kjennes det ikke bra å være meg.  ”Å finne seg selv” blir å oppdage hva som skjer og forholde seg til det.  Det skjer ikke noen endringer annet enn at jeg velger å være var på det som skjer. Integrere de sidene jeg ikke liker – som jo også er en del av meg. Jeg kaller det for selvintegrering eller å bli det det du er ment til å være. Selvintergering er å akseptere hele repertoaret mitt, omfavne det og eie det. På den måten utvides jeg. Jeg blir mer av meg, mer menneskelig, og kan stå stødigere i det som skjer i meg og rundt meg.

Tar vi turen til Kabalmysteriet igjen, tenker jeg Hans Thomas har helt rett! Det hjelper ikke å reise vekk, for det er jo her, mellom deg og meg, meg og jobben, meg og venner m.m at det skjer. Det er her jeg blir til, i relasjon til noe eller noen, i mitt engasjement i en sak eller i et annet menneske.  Der utvides jeg og der skapes mening.

The more one forgets himself – by giving himself to a cause to serve or another person to love – the more human he is and the more he actualizes himself. Self-actualization is possible only as a side-effect of self-transcendence.

Viktor Frankl

Engasjement med bivirkning

Og da er vi tilbake til Frankl. som også omtaler det som utspiller seg når man er engasjert i noe eller noen. Da blir vi mer menneskelige! Det er først når vi kan glemme oss selv, når vi er engasjert i noe eller noen, at vi utvides, og at selvrealisering skjer. Selvrealiseringen er en bivirkning av det meningsskapende, og det meningsskapende skjer i relasjon til noe eller noen.

Det handler om å sette seg selv ut i verden eller sette seg selv i forhold til verden. Vi er gjensidig forbundet til menneskene rundt oss. Vi er ikke små lukkede selvstendige systemer. Vi hører sammen med omgivelsene våre, og det er her vår unike mening med tilværelsen skapes. Den blir til i møte med den andre, ut i fra hva vi velger av verdier og holdninger.

Hvis vi utelukkende tenker på å finne oss selv eller realisere oss selv som et soloprosjekt, risikerer vi nettopp det Hans Thomas hevder: Vi kan gå oss helt bort og ikke finne veien tilbake. Vi kan bli egosentriske, uempatiske og i ytterste konsekvens isolerte lukkede systemer. Det motsatte av det som gir mening til livet! Vi er skapt til sameksistens og vi skapes i sameksistens hver eneste dag.

Så kanskje er det å finne seg selv å la seg skape sammen med andre, og engasjeres i den andre. Utforsker den pågående prosessen det er å eksistere sammen, i stedet for å trekke seg bort, vekk eller innover.

Et liv uten smerte, forvirring og uenigheter, er en utopi. Det handler om å finne en måte å stå i det livet bringer av godt og vondt, i sameksistens. Det er der vi har mulighet til å skape mening. For oss selv og for den andre. Det handler om å la det du gjør ha betydning utover dine egne ambisjoner.

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Publisert

Alt det som skinner

 

Alt det som skinner

Kjære alle sammen!

Det er på tide å stenge kontoret for julen og gjøre meg opp en status for året som har gått.
Det er mye som skinner fra dette året.

Alle menneskene jeg har fått møte som terapeut.
Alt hardt arbeid hver enkelt har lagt ned for å utvide repertoaret sitt.
All sårbarhet, ærlighet, erkjennelse og aksept.
Alle som har kommet med et håp om at ting kan bli bedre og som prøver så godt de kan. Ut fra det som er livets rammer.
Alt som har blitt tydeligere og alt som har stilnet.
All tillit som er vist meg.

Det skinner av det vi har fått og det vi har gitt. Av det vi er og det vi har hatt – er ledd i en lenke, synger Anne Grete Preus i «Alt det som skinner».
Disse setningene rommer både det som ble og det som ikke ble. Det som er godt og det som gjør vondt. Det vi trodde skulle vare og det som er igjen. Alle erfaringene våre er ledd i en lenke. Erfaringer som til sammen utgjør livet.

Jeg er ydmyk og takknemlig over alle menneskemøtene jeg får erfare. Takknemlig for å ha så meningsfulle dager.
Og veldig glad for at det har åpnet seg en mulighet for å ha enda flere sånne dager!
Fra januar utvider jeg, og jeg ser fram til kjente og flere nye menneskemøter!

Stor takk til alle som har våget å dele av seg selv i møte med meg. Til dere som trofast følger både på instagram, facebook og bloggen.
Det skinner av det vi har fått og det vi fikk gi. Ta det med deg inn i 2019 – som viktige ledd i livslenken din!

Gode ønsker for julen og alt godt i 2019 sendes fra meg til hver og en av dere!

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Publisert

«Skal vi gå rundt å føle de andre hele tida, da?

Empatiens kjerne

”Vær raus” er tema for Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Raushet både i møte med andre, og i møte med våre egne liv. For meg er raushet nært beslektet med empati. Det handler om måten vi forholder oss til andre mennesker på og hvordan vi tolker deres handlinger og erfaringer. Vi mennesker har et grunnleggende behov for at det vi erfarer i vår livsverden anerkjennes. Både av oss selv og av andre. Da trenger vi at noen kan være der med oss. At noen ser. Vi trenger at noen kan gå ved siden av, respektfullt og våkent.

Fortsett å lese ««Skal vi gå rundt å føle de andre hele tida, da?»

Publisert

Sommerminner, vet dere – de lager en sjæl!

Ferie og sommer. Det er det mange av oss ofte går og venter på gjennom hele vinteren. Åh, så fantastisk godt det er når sommeren endelig kommer! Og så ferien. Full av ønsker og drømmer, planer og fulle dager. En kjempe suksess eller en gedigen nedtur.

Eller kanskje blir det en helt stille sommerferie, uten planer og uten full kalender. Fordi du valgte det sånn. Eller fordi det bare ble sånn. Kanskje blir det en gedigen opptur eller en kjempe fiasko.

Hva er det som gjør en sommerferie til et godt minne? Hvilke kriterier er det du velger når du måler om det har vært en god ferie? Får de andre rundt deg ansvaret for at du skal ha en bra ferie? Eller tar du ansvaret for alle de andre så de får en god ferie?

Fortsett å lese «Sommerminner, vet dere – de lager en sjæl!»

Publisert

Holdninger skaper handlinger

Elevundersøkelsen 2017 ble offentliggjort på mandag. Undersøkelsen viser at ca 50 000 av de spurte elevene blir mobbet 2 til 3 ganger i måneden eller oftere.

– Det er alvorlig. Barn er sårbare, mobbing går utover psykisk helse og læring. Det er helt avgjørende at skolene tar tak i mobbing på et tidlig tidspunkt, sier kunnskapsminister Sanner til NRK.

Bare skolens ansvar?

Så kommer spørsmålet ”hva gjør vi med dette?”.

I de sakene jeg har lest eller hørt som omtaler elevundersøkelsen, løftes skolen fram som den med hovedansvaret for at mobbing skjer. Skolen får hovedansvaret både for at mobbing er mulig og for prosessen med å stoppe mobbingen. Det legges vekt på at skolen i større grad må arbeide med forebyggende arbeid og ha gode rutiner for hvordan håndtere mobbing der det oppstår. Fortsett å lese «Holdninger skaper handlinger»

Publisert

Sorgen har ingen tidsgrense

På søndag er det allehelgensdag. En dag hvor vi på ulikt vis kan minnes de vi har mistet. Noen søker til kirkene, andre deltar på Hjertefred, andre igjen velger å samle familie og venner for å være sammen i sorg, dele savnet og minnene.

 

Når noen dør og trer ut av fellesskapet, etterlater de et tomrom. Det tomrommet kan være smertefullt, ubegripelig og uutholdelig for den som opplever det.  Ofte kan det være vanskeligå sette ord på tomrommet etter som tida går og folk slutter å spørre.
Når den første tunge uka er over og begravelsen har vært, da begynner det strevsomme. Det strevsomme med å finne igjen mot til å leve videre, gjenvinne balansen, og på nytt å skape seg en vei å gå. Fortsett å lese «Sorgen har ingen tidsgrense»