Hvilke forestillinger og forventninger har du til de du har rundt deg?
Ingen?
Bare nå, ved å lese denne teksten danner du deg noen forestillinger og forventninger om meg som avsender uten at du kanskje er helt klar over det.
Vi setter sammen bruddstykker og danner en helhet for å skape mening.
Helheten vi setter sammen, er virkeligheten for oss inntil det dukker opp en ny del som også skal passe inn i helheten. Det er ofte da det begynner å bli komplisert i relasjoner.
Se for deg følgende:
Du skal treffe en ny kollega du aldri har møtt før.
Hvor raskt danner du deg et bilde av vedkommende? Fortsett å lese «Forventninger»
Noen lager forsetter med en tydelig plan og et mål. Andre har gitt opp å ha forsetter. Andre igjen setter seg intensjoner for året, en overskrift for livet framover.
Og noen går fra et år til et annet med tanken om at det ikke ligger noen endringer eller muligheter der framme.
Er det viktig å bruke årsskiftet til ettertanke og refleksjon, nye visjoner og drømmer?
På en side er det relativt overfladisk. Forsetter som handler om ytre livskvalitet; trene mer, spise mindre, være mer effektiv, tjene mer.
På en annen side rokker det ved noe helt fundamentalt ved oss. Tiden går. Vi blir eldre. Vi kan la det røre ved vår indre livskvalitet. Fortsett å lese «Å se om igjen»
Vi vil alle erfare den bunnløse sorgen når livet til noen vi er glade i, opphører.
Mange erfarer sorgen over at noe er forbi. Sorgen over å bli forlatt og å forlate.
Å gå der med en sorg som er så tung å bære, som ingen riktig helt kan forstå hvordan kjennes ut, er vanskelig.
Å stå der og ikke helt forstå hvordan det kan være mulig å reise seg igjen, kan kjennes håpløst.
Det går dager. Det går uker. Det går måneder.
Livene til de du har rundt deg går videre, mens sorgen fremdeles holder deg våken om nettene. Kommer veltende over deg i helt hverdagslige situasjoner,
som i fruktdisken på butikken. Ved middagsbordet.
Når du parkerer bilen. Når du finner fram esken med vinterklær.
Hvordan møte sorgen i seg selv?
Jeg tror det er like mange løsninger på det som det er mennesker. Vi takler livets utfordringer ulikt. Likevel tror jeg det er tre ting som er universelle for oss alle:
* Å akseptere smerten
* Å dele opplevelsen din
* Tid
Å være i sorg, er en lang bearbeidelsesprosess. Det er kroppens måte å lindre det som er så umulig å lindre.
Det kan være vanskelig å akseptere smerten og lett å jobbe imot. Like fullt er den der.
Vi sier: ” å være i sorg”. Legg merke til det. Det er noe du er i.
Jeg tror at kan du tillate deg å være i sorgen, akseptere den som en del av din tilværelse akkurat nå, går kroppens egen lindring dypere.
Vi er forskjellige i forhold til hvor mye vi vil dele med andre. For noen er det helt natrulig å dele mye, for andre er det svært vanskelig å si noe om hvordan livet er.
Jeg tror at når vi våger å dele noe av hvordan vi har det, så blir sorgen litt mindre tung å bære. Og det blir heller ikke så tungt å være.
Å dele er relasjonsorientert. Når vi deler, så fordrer det at det er en eller flere som tar del i det du deler. Når du deler, går du fra å være alene i det, til å være i det sammen.
Er det den svarte prikken i blinken eller er det der pila treffer som er midtpunktet?
Jeg kan ha mange tanker om hvor jeg skal med livet mitt, hva jeg skal oppnå.
Noen ganger er det som å stå fast. Retningen på livet går ikke helt dit jeg hadde tenkt.
Uforutsette hendelser tvinger meg ut av den kursen jeg hadde valgt meg.
Det gikk ikke som jeg hadde planlagt. Jeg havner et annet sted og tenker at det var ikke dette som var målet, det var ikke dette som skulle være midtpunktet, selve kjernen i livet. Fortsett å lese «Pil og bue»
