Den modige toer

I år fikk jeg det ærefulle oppdraget å holde 17. maitalen i bygda jeg bor i. Inspirert av Derek Sivers sin Ted Talk om lederskap og bevegelse, ble temaet  ”den modige toer”. Fredag 24. mai er det ny skolestreik mot klimapolitikken og jeg velger derfor å dele en bearbeidet utgave av talen med dere. Hva har det med gestaltterapi å gjøre? Det handler om det vi skaper sammen, det vi kan være for hverandre og hvordan vi påvirker med det vi gjør og sier. Vær en modig toer du også!

Henrik Wergeland trodde på noe. Han trodde på Norges selvstendighet og frihet. Det var det grunn til å kjempe for og markere, og hans ønske var at folk skulle samles for å gjøre nettopp det. Og sånn ble det en årelang tradisjon med folkefest på selveste grunnlovsdagen.

Jeg har tenkt en del på det i det siste, at Wergeland ikke gjorde dette alene! Han tok et initiativ og han holdt en ganske viktig tale for mange mange år siden. Det sies at han hadde mange meninger om hvordan denne feiringen skulle foregå, men uten at andre ble med, så hadde det ikke blitt en sånn feiring som vi har i dag.

Wergeland gikk i bresjen, var det jeg kaller en ener, men han var helt avhengig av at andre ble med.

Alle kan ikke være den ene som står opp og setter en ny kurs. Den som går helt først. Det tror jeg de fleste kan være enige om. Men vi kan alle være en toer!

For at ting skal skje. For at det skal bli en bevegelse. For at det skal bli en endring. For at vi skal kunne skape det samfunnet vi vil ha, så må vi stå sammen. Hvis ikke blir det ingenting. Da får man noen enkelt utskudd som blir stående alene med det de kjemper for, uten at det skjer den helt store endringen.

Den modige toer

De fleste av oss går eller har gått på skolen og kjenner godt til hvordan det kan se ut i et friminutt. Om det er vanskelig å huske hvordan det var, kan du se for deg pauserommet på jobb.

Se for deg at du står i skolegården. Det er friminutt og noen leker sammen der. Noen står og skravler litt her. Kanskje er det en som står helt alene. Som kanskje har stått helt alene ganske mye egentlig. Som kanskje egentlig har stått helt alene gjennom hele skoleåret.

Alle har sett det.

Ingen har gjort noe.

Så ser du at det går en lærer bort til denne ene personen. De snakker litt sammen og så går læreren igjen. Hvis du nå tenker at læreren er en ener, en som går foran, så er det akkurat i det øyeblikket at du har en mulighet til å gjøre en forskjell. Her har du en kjempemulighet til å være en toer.

Ikke alle kan være en ener. Alle kan ikke gå først. Og noen er faktisk en ener i kraft av den jobben de har eller det vervet de har. En lærer eller barnehageansatt,  en sykepleier, politiker, ordfører, statsminister. Ja, alle disse enerne og flere med, er enere gjennom de oppgavene de har. Alle enere, både de som er det i kraft av sitt engasjement eller de som har det som oppgave, kan gjøre ting vi ikke liker.

Samtidig tror jeg vi alle sammen vet ganske godt hva som er bra og hva som ikke er så bra. Og jeg tror det er én ting vi kan enes om at er bra. Det er å være gode mot hverandre. Uavhengig av hvem vi er, hva vi tror på, hvordan vi ser ut, hvem som er foreldra våre… Å være gode mot hverandre er noe vi alle kan jobbe for.

Så se igjen for deg skolegården. Du ser læreren som har gått bort til eleven. Og du har mulighet til å være den modige toeren.

Og jeg sier modig, fordi det er faktisk det.

Å være en ener, enten det er gjennom jobben din eller fordi du bare har et veldig engasjement, er ikke så stor risiko. Det verste som kan skje er at du ikke får til det du prøver på, og at noen kanskje synes du er litt rar.

Men den modige toeren!

Den modige toeren velger jo faktisk å bryte med det som er trygt og kjent for å følge en annen.

Sånn som i skolegården. Eller på jobb. Eller på 17. maifeiringen. Det er trygt og kjent at ting er sånn som det pleier å være.  At noen leker der, at noen står og skravler litt der.

At en står alene der.

I det du blir en modig toer, snur du alt dette på hodet.

Du satser, følger lærens eksempel og går bort til den som er alene. Du går ut fra et fellesskap som du kjenner godt og som kanskje kjennes trygt, til noe ukjent og nytt. Det er modig det! Men hva hjelper det å være en toer?

En bevegelse blir til

Det som veldig ofte skjer når den modige toeren har tatt sats og følger eneren, er at det faktisk ikke tar så lang tid før det er noen andre som også henger seg på.

Sånn som med Wergeland. Han kunne stått der og holdt talen sin og ingen brydde seg i det hele tatt. Han kunne foreslått en storslått feiring, flagg og hurra og uten at noen hadde brydd seg.

Men det var noen som brydde seg. Det var noen modige toere som lot seg begeistre og som trodde på det som var budskapet. Feire friheten og styrke fellesskapet.

Og det er sånn vi får til en bevegelse. Det er sånn vi får til ting. Sammen.

Vi kan fortsette å sende enere foran oss og la dem gjøre jobben. Det gjør vi ganske ofte, egentlig. Det er jo ganske behagelig ikke sant. Og så tar vi ingen risiko selv ved å sitte å se på.

Vi kan godt gjøre det sånn, selvfølgelig kan vi det. Men det er jo bare halvparten så gøy, da!

For tenk så gøy å kunne se seg tilbake og si: Vi fikk til dette, fordi vi sto sammen. Fordi det var engasjement og iver til å få til noe. Fordi noen gikk foran og andre slang seg med.

Samhold, bevegelse og endring

En av fem nordmenn sier at de er ensomme.

En av fem.

Det er ganske mange. I følge statistikken vil det si at hver femte person i kassakøen kjenner seg ensom. Det er ikke greit.

Vi har ikke råd til at folk kjenner seg ensomme. Ikke har noen å si hei til i løpet av en dag. Ikke har noen steder å gå. At de ikke er en del av det som skjer.

Vi har ikke råd til det.

Vi er for få mennesker til det. Vi trenger alle. Vi trenger alle i fellesskapet vårt. Derfor må vi handle sammen. Derfor trenger vi å være modige toere. Kaste oss på der det er enere som prøver å gjøre en forskjell.

Om det er en lærer, en ordfører, en venn. Vi må kaste oss på der hvor vi ser at noen kjemper for noe godt.

Det var det vi så da ungdommen klimastreiket i mars. Det var akkurat dette vi så.

Svenske Greta går foran som en ener. Hun tror på saken sin. Hun risikerte å bli den sære rare jenta som ingen hører på. Og hun var det. Ganske lenge. Men så kaster en etter en seg på og blir med. Det blir en stor bevegelse ut av det.

Og de som sto igjen, som da gjerne var voksne, satt på gjerdet, så på og lo. De synes ungdommen var uvitne og plagsomme. Og burde knebles med trussel om fravær for streiken si.

Men det blåste ungdommen i. Heldigvis.

De brøt med det komfortable og trygge og valgte det ukjente for å kjempe for framtida.

Det tilløpet vi ser der, det er det som handler om å være den modige toeren. Vi er alle en potensiell toer. Og ved å være den toeren, så kan vi gjøre en forskjell. Fordi hver bevegelse, hver samfunnsendring er avhengig av modige toere.

Å være en modig toer handler om å stå sammen i et fellesskap og kjempe. Klimastreiken er et helt glitrende eksempel på hvordan fellesskapet trengs.

Uten fellesskapet hadde det ikke gått.

Uten samhold hadde det ikke gått.

Uten modige toere hadde det ikke gått.

Med ensomhet hadde det ikke gått.

Med en modig toer, som deg og meg, skapes det samhold, bevegelse og endring.

Der vi kjenner engasjement, der kjenner vi også tilhørighet. Så det er ikke likegyldig om vi bare lar enerne gjøre jobben. Det påvirker faktisk vår opplevelse av å høre til!

Så kast deg på!

Gjør som Wergeland. Gjør som Greta. Gjør som læreren. Gjør som vennen din. Engasjer deg, bry deg. Meld deg på!

Ved å delta, ved å være en modig toer, er du med på å bygge fellesskapet vårt. Du sier ja til å høre til og nei til likegyldighet. Du sier ja til de andre og nei til ensomhet.


Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Hva ønsker livet av deg?

Da jeg var 13 år, leste jeg Kabalmysteriet av Jostein Gaarder. I starten av boka hører vi om moren til Hans Thomas som har reist ut i verden for å finne seg selv. Det har gått fire år og hun har ikke kommet tilbake. ”( …) jeg hadde bare aldri forstått hvorfor hun måtte reise vekk for å finne seg selv. Hvorfor kunne hun ikke ordne opp i de greiene hjemme i Arendal (….). Mitt råd til alle som skal finne seg selv, er at de bør fortsette å være akkurat der de er.  Ellers er det for stor fare for at de roter seg bort for godt.”

Refleksjonen til Hans Thomas brant seg fast i en filosofisk 13-åring, og har blitt hengende ved siden. Hva er det som gjør at vi søker bort fra det som er, for å jakte etter oss selv? Hva er egentlig å finne seg selv? Jeg er ikke sikker på hva det er, men jeg tror det handler om meningsdannelse, ”selvintegrering” og engasjement.

Meningsdannelse

50 år før jeg leste Kabalmysteriet satt psykiateren Viktor Frankl i konsentrasjonsleir. Han ser, hører, lukter og kjenner de verst tenkelige hendelsene mennesket kan oppleve. Det finnes ingen steder å dra, ingenting å hekte håpet på. Og likevel klarer Viktor Frankl å finne mening. Han har mistet det meste, men er i live. Han har fremdeles livet og han ser det derfor som sin plikt å finne mening utfra der han er. Vi kan frata mennesket alt, sier han, unntatt friheten til å velge hvordan man vil forholde seg til en hvilken som helst situasjon. I konsentrasjonsleiren velger han å finne mening i at han er i live og forholder seg til sin faktiske situasjon.

Hva ønsker du deg av livet?, spør vi gjerne. Frankl snur på det og spør  hva ønsker livet av deg? Med sitt mangfold, med sin lidelse og sårbarhet, glede og kraft?

Selvintegrering

Å finne seg selv og å realisere seg selv, omtales ofte synonymt. Men er det egentlig det samme?

Uttrykket ”Å finne seg selv” handler for meg om å ha en varhet på hvem du blir i de situasjonene du befinner deg i og å omfavne det du oppdager. I noen situasjoner kan jeg like den jeg blir. I andre situasjoner kjennes det ikke bra å være meg.  ”Å finne seg selv” blir å oppdage hva som skjer og forholde seg til det.  Det skjer ikke noen endringer annet enn at jeg velger å være var på det som skjer. Integrere de sidene jeg ikke liker – som jo også er en del av meg. Jeg kaller det for selvintegrering eller å bli det det du er ment til å være. Selvintergering er å akseptere hele repertoaret mitt, omfavne det og eie det. På den måten utvides jeg. Jeg blir mer av meg, mer menneskelig, og kan stå stødigere i det som skjer i meg og rundt meg.

Tar vi turen til Kabalmysteriet igjen, tenker jeg Hans Thomas har helt rett! Det hjelper ikke å reise vekk, for det er jo her, mellom deg og meg, meg og jobben, meg og venner m.m at det skjer. Det er her jeg blir til, i relasjon til noe eller noen, i mitt engasjement i en sak eller i et annet menneske.  Der utvides jeg og der skapes mening.

The more one forgets himself – by giving himself to a cause to serve or another person to love – the more human he is and the more he actualizes himself. Self-actualization is possible only as a side-effect of self-transcendence.

Viktor Frankl

Engasjement med bivirkning

Og da er vi tilbake til Frankl. som også omtaler det som utspiller seg når man er engasjert i noe eller noen. Da blir vi mer menneskelige! Det er først når vi kan glemme oss selv, når vi er engasjert i noe eller noen, at vi utvides, og at selvrealisering skjer. Selvrealiseringen er en bivirkning av det meningsskapende, og det meningsskapende skjer i relasjon til noe eller noen.

Det handler om å sette seg selv ut i verden eller sette seg selv i forhold til verden. Vi er gjensidig forbundet til menneskene rundt oss. Vi er ikke små lukkede selvstendige systemer. Vi hører sammen med omgivelsene våre, og det er her vår unike mening med tilværelsen skapes. Den blir til i møte med den andre, ut i fra hva vi velger av verdier og holdninger.

Hvis vi utelukkende tenker på å finne oss selv eller realisere oss selv som et soloprosjekt, risikerer vi nettopp det Hans Thomas hevder: Vi kan gå oss helt bort og ikke finne veien tilbake. Vi kan bli egosentriske, uempatiske og i ytterste konsekvens isolerte lukkede systemer. Det motsatte av det som gir mening til livet! Vi er skapt til sameksistens og vi skapes i sameksistens hver eneste dag.

Så kanskje er det å finne seg selv å la seg skape sammen med andre, og engasjeres i den andre. Utforsker den pågående prosessen det er å eksistere sammen, i stedet for å trekke seg bort, vekk eller innover.

Et liv uten smerte, forvirring og uenigheter, er en utopi. Det handler om å finne en måte å stå i det livet bringer av godt og vondt, i sameksistens. Det er der vi har mulighet til å skape mening. For oss selv og for den andre. Det handler om å la det du gjør ha betydning utover dine egne ambisjoner.

Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

Alt det som skinner

 

Alt det som skinner

Kjære alle sammen!

Det er på tide å stenge kontoret for julen og gjøre meg opp en status for året som har gått.
Det er mye som skinner fra dette året.

Alle menneskene jeg har fått møte som terapeut.
Alt hardt arbeid hver enkelt har lagt ned for å utvide repertoaret sitt.
All sårbarhet, ærlighet, erkjennelse og aksept.
Alle som har kommet med et håp om at ting kan bli bedre og som prøver så godt de kan. Ut fra det som er livets rammer.
Alt som har blitt tydeligere og alt som har stilnet.
All tillit som er vist meg.

Det skinner av det vi har fått og det vi har gitt. Av det vi er og det vi har hatt – er ledd i en lenke, synger Anne Grete Preus i «Alt det som skinner».
Disse setningene rommer både det som ble og det som ikke ble. Det som er godt og det som gjør vondt. Det vi trodde skulle vare og det som er igjen. Alle erfaringene våre er ledd i en lenke. Erfaringer som til sammen utgjør livet.

Jeg er ydmyk og takknemlig over alle menneskemøtene jeg får erfare. Takknemlig for å ha så meningsfulle dager.
Og veldig glad for at det har åpnet seg en mulighet for å ha enda flere sånne dager!
Fra januar utvider jeg, og jeg ser fram til kjente og flere nye menneskemøter!

Stor takk til alle som har våget å dele av seg selv i møte med meg. Til dere som trofast følger både på instagram, facebook og bloggen.
Det skinner av det vi har fått og det vi fikk gi. Ta det med deg inn i 2019 – som viktige ledd i livslenken din!

Gode ønsker for julen og alt godt i 2019 sendes fra meg til hver og en av dere!


Margit Kristin Frida Lappegard

Gestaltterapeut MNGF

«Skal vi gå rundt å føle de andre hele tida, da?

Empatiens kjerne

”Vær raus” er tema for Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Raushet både i møte med andre, og i møte med våre egne liv. For meg er raushet nært beslektet med empati. Det handler om måten vi forholder oss til andre mennesker på og hvordan vi tolker deres handlinger og erfaringer. Vi mennesker har et grunnleggende behov for at det vi erfarer i vår livsverden anerkjennes. Både av oss selv og av andre. Da trenger vi at noen kan være der med oss. At noen ser. Vi trenger at noen kan gå ved siden av, respektfullt og våkent.

Fortsett å lese ««Skal vi gå rundt å føle de andre hele tida, da?»

Sommerminner, vet dere – de lager en sjæl!

Ferie og sommer. Det er det mange av oss ofte går og venter på gjennom hele vinteren. Åh, så fantastisk godt det er når sommeren endelig kommer! Og så ferien. Full av ønsker og drømmer, planer og fulle dager. En kjempe suksess eller en gedigen nedtur.

Eller kanskje blir det en helt stille sommerferie, uten planer og uten full kalender. Fordi du valgte det sånn. Eller fordi det bare ble sånn. Kanskje blir det en gedigen opptur eller en kjempe fiasko.

Hva er det som gjør en sommerferie til et godt minne? Hvilke kriterier er det du velger når du måler om det har vært en god ferie? Får de andre rundt deg ansvaret for at du skal ha en bra ferie? Eller tar du ansvaret for alle de andre så de får en god ferie?

Fortsett å lese «Sommerminner, vet dere – de lager en sjæl!»

Holdninger skaper handlinger

Elevundersøkelsen 2017 ble offentliggjort på mandag. Undersøkelsen viser at ca 50 000 av de spurte elevene blir mobbet 2 til 3 ganger i måneden eller oftere.

– Det er alvorlig. Barn er sårbare, mobbing går utover psykisk helse og læring. Det er helt avgjørende at skolene tar tak i mobbing på et tidlig tidspunkt, sier kunnskapsminister Sanner til NRK.

Bare skolens ansvar?

Så kommer spørsmålet ”hva gjør vi med dette?”.

I de sakene jeg har lest eller hørt som omtaler elevundersøkelsen, løftes skolen fram som den med hovedansvaret for at mobbing skjer. Skolen får hovedansvaret både for at mobbing er mulig og for prosessen med å stoppe mobbingen. Det legges vekt på at skolen i større grad må arbeide med forebyggende arbeid og ha gode rutiner for hvordan håndtere mobbing der det oppstår. Fortsett å lese «Holdninger skaper handlinger»

Sorgen har ingen tidsgrense

På søndag er det allehelgensdag. En dag hvor vi på ulikt vis kan minnes de vi har mistet. Noen søker til kirkene, andre deltar på Hjertefred, andre igjen velger å samle familie og venner for å være sammen i sorg, dele savnet og minnene.

 

Når noen dør og trer ut av fellesskapet, etterlater de et tomrom. Det tomrommet kan være smertefullt, ubegripelig og uutholdelig for den som opplever det.  Ofte kan det være vanskeligå sette ord på tomrommet etter som tida går og folk slutter å spørre.
Når den første tunge uka er over og begravelsen har vært, da begynner det strevsomme. Det strevsomme med å finne igjen mot til å leve videre, gjenvinne balansen, og på nytt å skape seg en vei å gå. Fortsett å lese «Sorgen har ingen tidsgrense»

Noe å glede seg over?

 

10. oktober markerte vi Verdensdagen for psykisk helse.
I år var temaet «Noe å glede seg over».
Hva gleder du deg over?
Kanskje er det vanskelig å glede seg over noe?
Og hva er egentlig forskjellen på å glede seg til noe eller glede seg over noe?

Å glede seg til noe, kan for mange være utfordrende. Kanskje er det knyttet mye angst og uro til ting som egentlig er ment å være hyggelig. Forventninger som ikke innfris. Kanskje er livet så mørkt at det ikke finnes noe å glede seg til.

Å glede seg over noe, er for meg noe ganske annet. Det er ikke knyttet til forventninger, men til en umiddelbar opplevelse av glede, begeistring eller lyst. Å glede seg over noe kan være en spontan reaksjon på noe du opplever eller sanser.
Denne formen for glede kan komme i små finslipte øyeblikk i et ellers så mørkt kaos. Det kan være å kjenne varmen fra sola en høstdag. Det kan være å møte smilet til en som går forbi. Eller som jeg opplevde her en dag; å finne to orange blader, nedtråkket og formet som et hjerte i den gråsvarte asfalten på et fortau på Stord. Akkurat det sanseinntrykket stoppet jeg opp ved, gikk tilbake, så en gang til og tok et bilde. Hvorfor? Fordi det rørte noe i meg. En slags glede. En slags påminnelse om at i det gråsvarte kan det også finnes glimt av noe håpefullt.
Fortsett å lese «Noe å glede seg over?»

Den smertefulle innrømmelsen

Hva er virkelighet? Hva er sannheten om oss? Om meg? Om deg? Hvem har skyld i konfliktene? Jeg, du eller vi? Og hva skjer hvis vi slutter å lete etter ”skyldig” og ”offer” i en konflikt?

Det er tidlig morgen, mannen min og jeg spiser frokost. Jeg har dårlig tid og har ikke laget ferdig nisten min. Jeg går bort til kjøkkenskapet, bøyer meg ned og titter inn for å finne en passende boks. Tar hånden inn på øverste hylle lengst til venstre, der hvor boksene alltid står. Boksene er ikke der. Det vil si, det står en altfor stor boks der med feil lokk. Frustrasjonen stiger, klokka går og jeg har satt meg på knærne med hodet mellom to hyller og armen langt inn i det andre hjørnet på skapet. Samtidig freser jeg et eller annet til mannen min om at boksene ikke er der de skal være og at jeg er lei av det. Med hodet langt inni skapet, gir jeg han skylden for at boksene ikke er på plassen sin, hvilket jeg vet de var for en tid tilbake da jeg ryddet hele skapet og ga alt sin faste plass.

Der og da er det helt opplagt for meg at jeg ikke har noe som helst skyld i at jeg nå ligger halvveis inn i skapet på jakt etter bokser, får strekk i nakken og kommer for sent på jobb.

Det er også helt opplagt for meg at jeg er offer for at han ikke følger de systemene vi (eller var det jeg?) opprettet. Fortsett å lese «Den smertefulle innrømmelsen»

Små variasjoner kan skape store endringer

Sommerfugleffekten; Små variasjoner som kan skape store endringer. Sommerfugler er ofte brukt som symbol på håp og nytt liv, kanskje nettopp på grunn av endringens kraft i denne skjøre skapningen og det vakre som springer ut av kokongen.

Livet er fullt av polariteter. Skjørhet-kraft, lys-mørke, liv-død, glede-sorg, ensomhet-fellesskap; vi kan holde på i det uendelige.

Alle polaritetene er en del av oss, en del av det å være meg. Vi beveger oss på en akse mellom ytterpunktene. Jo mer jeg kan erkjenne og anerkjenne polaritetene som en del av meg, også de polene jeg ikke liker,  jo stødigere står jeg.

Sommerfuglen viser muligheten og potensialet som ligger i en hver pol. Ut av det stummende mørket, siver en kime av lys, i en brun kokong finnes det kraft og farger. En liten variasjon kan skape store endringer!


Margit Kristin Frida Lappegard, Gestaltterapeut MNGF